San Blas, Panama

San Blas ligger på nordøst kysten av Panama og er en del av Panama. San Blas består av et par hundre små idylliske sandøyer med palmer og er befolket av Kuna indianere, et veldig stolt folkeslag som har klart å holde sitt språk og sine tradisjoner. I 1925 gjorde Kuna indianerne opprør som svar på masse vold mot dem. Amerikanerne holdt da på å bygge Panamakanalen og likte ikke forstyrrelser i arbeidet. De fikk hindret en blodig hevn fra Panama’s hær og indianerne fikk selvstyre av San Blas området for å roe gemyttene. I 1938 ga den Panamaiske regjeringen Kuna indianerne offisielt selvstyre av Comarca de San Blas eller Kuna Yala som de kaller det selv.

San Blas har egen regjering kalt Carta Organica som settes lover for styring av de 3 distriktene i Kuna Yala. Hvert distrikt har en valgt Cacique eller høyeste høvding, og hver øysamfunn har sin første sahila (høvding) samt 2-3 nest sahilas. De møtes hver dag til en congreso hvor de tar dagens bestemmelser. På noen øyer må turister besøke congreso’en for å få lov til å gå i land. Hvert halvår holdes et General Congreso over alle de 48 øysamfunnene.

De fleste øyene i San Blas er ubebodde bortsett fra noen kokosnøtt passere som ser til at ingen stjeler kokosnøtter. Salg av kokosnøtter og turisme er hva inntektene til Kuna indianerne består av. Det kommer store cruiseskip til anløp i noen deler av San Blas og i tillegg er det endel seilbåter som ankrer her. Kuna kvinnene lager et tradisjonelt pledd kalt mulla som de selger til turistene, mens mennene fisker fisk og hummer.

Det tok ikke lang tid før vårt første møte med en Kuna indianer. Vi slappet av på idylliske og ubebodde Hollandais Cays som ligger helt nordøst i San Blas. Og det gikk ikke lange tiden etter at vi satte anker at en indianer kom padlende i kano og skulle ha 5 doller i ankerskatt. Kvittering fikk vi også.

Dagen etter satte vi kurs for øysamfunnet Ciedras som egentlig er 2 øyer men hvor kanalen mellom den er blitt fyllt ut. Der bor det 2 gamle indianer kolonier og øya har derfor 2 congresoer. Idet vi er opptatt med å låre seilet går vi på grunn. 1 minutts uoppmerksomhet og vi sitter fast. Men snart er 7-8 indianere og longgone mannskap i vannet for å få båten av grunn. Et skikkelig kodakmoment da Karl og 4 små Kuna indianere hang i et tau festet i bommen for å vippe kjølen av grunn, men Trond Eirik var selvfølgelig for opptatt med å styre båten. Etter en stund kom vi oss nå av grunnen. En av hjelperne viste seg å være den ene sahilaen på Ciedras. Han krevde 10 dollar i betaling til alle 8 som hadde hjulpet, og når dette var betalt skulle han ha 5 dollar i ankerskatt.

Sitat fra Håndbok i Seiling : “Det finnes få eller ingen seilere som ikke en eller annen gang har gått på grunn. I teorien skal forsiktig navigasjon og godt sjømannskap forhindre grunnstøting, men i virkelighetens verden er det neppe til å unngå. De fleste grunnstøtinger fører ikke til stort annet en tap av stolthet, men selve affæren er en potensiell fare.”

Neste dag tok vi oss en tur inn til land på Ciedras og ble vist rundt av Tico, øyas Sahila som hadde hjulpet oss dagen før. Vi ville ta noen bilder av gatene men fikk da beskjed om at det måtte være minst 1 indianer i bildet som vi betalte 1 dollar til. I tillegg skulle det være General Congreso neste dag og vi ble bedt av Cacique’en å bidra med 5 dollar for mat til congreso’en. Vi begynte å spøke med at Kuna indianerne er de ekte “Pirates of the Caribbean”.

Mens vi oppholdt oss utenfor Ciedras kom det indianere på besøk fra tidlig morgen til kveld. Noen for å selge mollas men mange kom bare for å slå av en prat og bomme øl, sigaretter, sjokolade og brus. Vi fikk praktisert spansken vår og da spansk var indianernes 2 språk snakket de også så tydelig at vi forsto dem. Etter 3 dager med konstant besøk var vi lei. Dessuten begynte vi å få dårlig tid for vi skulle møte Karl sine søstre i Belize om 10 dager så vi satte kursen mot øya San Andres utenfor Nicaragua. San Andres tilhører Columbia og er en taxfree øy hvor rike columbianere ferierer.

Vi fikk en god vind til San Andres og gjorde så bra fart at vi kom frem kl 4 på natten. Siden det var navigasjonslys helt inn i havnen var ikke mørket et problem. Så snart vi var inne la vi anker og stupte i seng. Neste morgen oppdaget vi at en dansk båt lå ca 100 meter fra oss. Det var Sara med Bent og Marius som vi hadde møtt i Cartegna. De hadde kommet inn 1 time etter oss. Derfor ble vårt besøk på San Andres forlenget med 1 dag for å gjøre byen med danskene.

So long, longgone.

 

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *