Tortuga.

Så har dekksguten Ronny kommet og gått. Han fikk med seg en liten rundtur til øyene Coche og Tortuga. Dette er noe av det beste Venezuela har å tilby så han var heldig med valget av besøkstiden sin. Han må bare huske å ta med noen kraftigere reisesyketabletter neste gang så kan han også nyte seilingen mellom disse øyene. 😉

Tortuga er en paradisøy vest for Margarita. Den ikke bebodd, men det finnes noen feriehytter her som rike folk fra Caracas eier. Derfor har øya sin egen flyplass og restaurant!

Feiring av 30års dagen til Trond Eirik ble noe overskygget av at Karl mistet sitt kitebrett samme dag. Det ble noen timer med oppjaget stemning og leting etter brett . Da vi kom tilbake til båten gikk det litt tid før vi “oppdaget” at vi hadde nok en mann i 30 årene ombord. Men vi fikk nå feiret med god vin og god mat alikevel.

Etter at Ronny dro har vi hatt båten til anker i Porlamar. Vi tok oss en tur til Playa El Agua igjen for noen dager men dette var en skikkelig bomtur. Plassen var nesten folketom samt vi begge fikk magesjuke. Først Trond Eirik, og når han ble frisk var det Karl sin tur. Dermed gikk hele Playa El Agua turen og helgen i Porlamar i dass (bokstavelig talt).

Ellers driver vi dagene med å lære spansk og lese bøker. Med all den tiden vi har til rådighet så går det noen bøker i uken. Vi sliter med å finne bøker på engelsk her i Venezuela så snart har vi vært gjennom alle vi har. Vi lurer på om vi bør finne oss en hobby å fordrive tiden med.

Nå er vi i ferd med å planlegge turen videre til ABC øyene (Aruba, Bonaire og Curacao). Vi skal bunkre mat og vann, og reiser avgårde på tirsdag. Regner med å bruke ca 2-3 uker på turen. Vi har planlagt lenger stopp på Tortuga og Los Rogues for å utforske disse paradisøyene før turen går til Bonaire, den første av ABC øyene.

Så dermed sjekker vi ut fra internettet for noen uker.

So long, longgone.

 

Bonaire – Curacao

En ulykke kommer sjelden alene.

Bonaire og Curacao er en del av de nederlandske antillene som tilhører Nederland og er underlagt nederlandsk styre. Bonaire er den minste av disse 2 og har bare ca 20 000 innbyggere. Det bærer også livet på land preg av for det er en rolig avslappet holdning på folk. Slagordet for øya er “Divers Paradise” og det er godt tilrettelagt for dykking her. Sjøen rundt øya er noe av det klareste en finner i Karibien. Det er ikke lov å ankre noen plass på Bonaire slik at en ikke ødelegger revene som finnes rundt hele øya. Det er rundt 60 dykkerplasser som er merket med bøyer som man kan legge båten ved. En leier bare utstyr og drar ut for å dykke alene uten guide. Vi hadde 4 dykk og så veldig vakre rev og en mengde av fisk. Vi dykket også på vraket “Wilma Hooker”.

Curacao (uttales kurasao) er omtrent dobbelt så stor som Bonaire og har 150 000 innbyggere hvor de fleste bor i hovedstaden Willemstadt. Her er livet mye mer hektisk med masse industri og anløp av svære cruiseship. Byen var overfylt av cruise turister når disse lå i havn. Vi lå på en marina i Spanish Waters en stor bukt som hadde et innløp som ikke var mer enn 20 meter på tvers. Denne lå langt fra byen ca 30 minutt med taxi som var meget dyrt (kostet 25$ mens å leie bil kostet 20$ dagen!) På vei inn til Curacao røk først bomglideren og akkurat i det vi er i ferd med å ta inn stormfokket utenfor Spanish Waters så ryker viren på forstaget (vire som er festet i baugen og oppe i masten som holder genoan). I tillegg hadde vi en rift i genoan som ble ødelagt i Los Roques. Så vi hadde nok av arbeid å gjøre på båten her. Men vi tok oss alikevel den frihet å utforske utelivet en kveld. Alle diskotek ligger utenfor byen Willemstadt og er utendørs på strendene. Det regnet hver natt her i Curacao og denne kvelden var intet unntak. Regnet plasket ned men dette så ikke ut til å forstyrre de lokale. Diskoteket var fylt av folk som danset rundt i regnet.

Strekket Curacao til Columbia er det seilaset de fleste seilere i Karibien frykter mest. Det er notorisk for høye bølger og uberegnelig vær. Vi hadde sjekket landtidsvarselet og funnet et meget godt vindu for vårt seilas. Det gjorde turen veldig behagelig da vi fikk 3 dager med bølger under 0,5 meter og vinden var heller ikke for sterk. Men utenfor kysten av Columbia 1 døgn før vi kom til Cartegna blåser det opp og vi får bølger på 2-3 meter. Like etter knekker bommen tvers av, vi er ikke helt sikre på hvordan for bimini’en sto i veien slik at vi så ikke når det skjedde. Vi reddet heldigvis seilet og kunne seile videre på genoa i 5-6 knop. Ikke så veldig behagelig i de høye bølgene, men disse kom rett bakfra slik at det ikke ble for gale.

Så nå er vi i Cartegna i Columbia. Det lille vi har sett av byen sålangt har gitt et godt inntrykk. Det er en veldig vakker by med mange gamle hus og bygninger, og en mengde restauranter og utesteder.

So long, longgone.

 

Cartagena, Columbia

Advarsel til seilere og andre reisende: Cartagena er et sted som bare må oppleves. Og det eneste som er farlig med byen er at du ikke klarer å reise derfra.

Cartagena er en vakker by med masse gamle bygninger og mye historie. Ta deg en tur ut i gamlebyen, opp i den gamle festningen eller på byens maritime museum. Gamlebyen er full av liv både på dagtid og nattestid hele uken for det finnes et utall små restauranter, utesteder og butikker. Byens innbyggere er vennlige og hjelpsomme og snakker gjerne med en utlending som kan “un poco espanol”. For seilere ligger marinaen Club Nautico i perfekt gåavstand fra gamlebyen. Her kan en også ligge på anker og marinaen er bevoktet døgnet rundt. Marinaen installerer i disse dager trådløst nettverk men internettkafeen i Carulla er kjappere. I tillegg gjør betjeningen godt for øyet. Marinaens ansatte er hyggelige og meget hjelpsomme. På marinaen traff vi også Ariel “Mcgyver” som hjalp oss med å få fikset bommen, fikset seilet, sydd puter og kjøpt nytt rør til ovnen. Alt i sammen til en billig penge.

Som mange av dere fikk med dere så knakk vi bommen i to når vi var 1 døgn fra Cartegena. Ser ut som om vi er forfulgt av uhell i det siste. Men vi kom oss nå trygt inn til Cartagena alikevel. Vi hadde omtrent ikke lagt ut ankeret før svenske Peter på Harmony kom bort til båten og ønsket oss velkommen. Han inviterte oss også ut for å spise sammen med han og hans venner. De viste seg å være et knippe meget trivlige dansker og svensker, som alle var i 60årene. De hadde seilt i mange år og omtrent alle av dem hadde fått seg kolumbianske kjærester. Vi kalte oss etterhvert Scandinavian Club og hadde det meget morsomt sammen til tross for aldersforskjellen. En av dem, dansken Bent, hadde kommet til St Lucia for noen år siden i sin forrige båt. Han syntes at østre del av karibien var dyrt og europeisk og tok det for gitt at resten var slik også. Derfor seilte han rett til Stillehavet. Her mistet han kjølen på båten og forliste. Etter 3 dager ble han og mannskap plukket opp. Han reiste til Trinidad og kjøpte ny båt. Denne gang stoppet han i Cartagena og ble forelsket i byen. Så det var hell i uhell at han forliste og fikk oppleve vestre del av karibien sier han. Nå seiler han rundt omkring i vestre karibien. Vi håper å treffe han og Marius igjen i Honduras.

Dere har sikkert hørt mye rart om Columbia og hvor farlig det er. Men mye har skjedd her de siste årene og de nordlige områdene er nå veldig trygge. Dette gjelder også Cartagena som trass i masse fattigdom ikke er farligere enn andre storbyer i Europa. Det eneste problemet vi opplevde var da vi satt en fredagsnatt på plazaen rett innenfor porten til gamlebyen. Her kjøpte vi øl av gateselgerne og snakket spansk med folkene rundt. Trond Eirik skulle ta seg en liten dotur rundt hjørnet og ble stoppet av politi på motorsykkel. De tok en ransaking og ville se passet. Dette hadde ikke Trond Eirik men han viste Visa kortet med bilde. Dette godtok de ikke og en diskusjon på nybegynner spansk og fingerspråk fulgte. Etterhvert skjønte Trond Eirik at de ville ha penger til bensin (jada) for motorsykkelen og Trond Eirik ga dem 20000pesos (60nkr). Etter det var alle gode venner og Trond Eirik fikk avsluttet sitt ærend.

Vi vil gjerne takke Peter, Bent og Liliana, Marius, Freddie og Wendy, Mats og Dina, Per og Mildrid, Ariel “Mcgyver”, ansatte på Club Nautico, damene bak disken på Carullas internettkafe og innbyggere i Cartagena for å gjøre vårt opphold til en opplevelse.

Vi skal definitivt tilbake til Cartagena.

So long, longgone.

 

San Blas, Panama

San Blas ligger på nordøst kysten av Panama og er en del av Panama. San Blas består av et par hundre små idylliske sandøyer med palmer og er befolket av Kuna indianere, et veldig stolt folkeslag som har klart å holde sitt språk og sine tradisjoner. I 1925 gjorde Kuna indianerne opprør som svar på masse vold mot dem. Amerikanerne holdt da på å bygge Panamakanalen og likte ikke forstyrrelser i arbeidet. De fikk hindret en blodig hevn fra Panama’s hær og indianerne fikk selvstyre av San Blas området for å roe gemyttene. I 1938 ga den Panamaiske regjeringen Kuna indianerne offisielt selvstyre av Comarca de San Blas eller Kuna Yala som de kaller det selv.

San Blas har egen regjering kalt Carta Organica som settes lover for styring av de 3 distriktene i Kuna Yala. Hvert distrikt har en valgt Cacique eller høyeste høvding, og hver øysamfunn har sin første sahila (høvding) samt 2-3 nest sahilas. De møtes hver dag til en congreso hvor de tar dagens bestemmelser. På noen øyer må turister besøke congreso’en for å få lov til å gå i land. Hvert halvår holdes et General Congreso over alle de 48 øysamfunnene.

De fleste øyene i San Blas er ubebodde bortsett fra noen kokosnøtt passere som ser til at ingen stjeler kokosnøtter. Salg av kokosnøtter og turisme er hva inntektene til Kuna indianerne består av. Det kommer store cruiseskip til anløp i noen deler av San Blas og i tillegg er det endel seilbåter som ankrer her. Kuna kvinnene lager et tradisjonelt pledd kalt mulla som de selger til turistene, mens mennene fisker fisk og hummer.

Det tok ikke lang tid før vårt første møte med en Kuna indianer. Vi slappet av på idylliske og ubebodde Hollandais Cays som ligger helt nordøst i San Blas. Og det gikk ikke lange tiden etter at vi satte anker at en indianer kom padlende i kano og skulle ha 5 doller i ankerskatt. Kvittering fikk vi også.

Dagen etter satte vi kurs for øysamfunnet Ciedras som egentlig er 2 øyer men hvor kanalen mellom den er blitt fyllt ut. Der bor det 2 gamle indianer kolonier og øya har derfor 2 congresoer. Idet vi er opptatt med å låre seilet går vi på grunn. 1 minutts uoppmerksomhet og vi sitter fast. Men snart er 7-8 indianere og longgone mannskap i vannet for å få båten av grunn. Et skikkelig kodakmoment da Karl og 4 små Kuna indianere hang i et tau festet i bommen for å vippe kjølen av grunn, men Trond Eirik var selvfølgelig for opptatt med å styre båten. Etter en stund kom vi oss nå av grunnen. En av hjelperne viste seg å være den ene sahilaen på Ciedras. Han krevde 10 dollar i betaling til alle 8 som hadde hjulpet, og når dette var betalt skulle han ha 5 dollar i ankerskatt.

Sitat fra Håndbok i Seiling : “Det finnes få eller ingen seilere som ikke en eller annen gang har gått på grunn. I teorien skal forsiktig navigasjon og godt sjømannskap forhindre grunnstøting, men i virkelighetens verden er det neppe til å unngå. De fleste grunnstøtinger fører ikke til stort annet en tap av stolthet, men selve affæren er en potensiell fare.”

Neste dag tok vi oss en tur inn til land på Ciedras og ble vist rundt av Tico, øyas Sahila som hadde hjulpet oss dagen før. Vi ville ta noen bilder av gatene men fikk da beskjed om at det måtte være minst 1 indianer i bildet som vi betalte 1 dollar til. I tillegg skulle det være General Congreso neste dag og vi ble bedt av Cacique’en å bidra med 5 dollar for mat til congreso’en. Vi begynte å spøke med at Kuna indianerne er de ekte “Pirates of the Caribbean”.

Mens vi oppholdt oss utenfor Ciedras kom det indianere på besøk fra tidlig morgen til kveld. Noen for å selge mollas men mange kom bare for å slå av en prat og bomme øl, sigaretter, sjokolade og brus. Vi fikk praktisert spansken vår og da spansk var indianernes 2 språk snakket de også så tydelig at vi forsto dem. Etter 3 dager med konstant besøk var vi lei. Dessuten begynte vi å få dårlig tid for vi skulle møte Karl sine søstre i Belize om 10 dager så vi satte kursen mot øya San Andres utenfor Nicaragua. San Andres tilhører Columbia og er en taxfree øy hvor rike columbianere ferierer.

Vi fikk en god vind til San Andres og gjorde så bra fart at vi kom frem kl 4 på natten. Siden det var navigasjonslys helt inn i havnen var ikke mørket et problem. Så snart vi var inne la vi anker og stupte i seng. Neste morgen oppdaget vi at en dansk båt lå ca 100 meter fra oss. Det var Sara med Bent og Marius som vi hadde møtt i Cartegna. De hadde kommet inn 1 time etter oss. Derfor ble vårt besøk på San Andres forlenget med 1 dag for å gjøre byen med danskene.

So long, longgone.

 

Et hundeliv,


seilas fra San Andres til Guatemala

Vi har skrevet masse om hva vi gjør på land i de forskjellige stedene vi kommer til men lite om forholdene ombord under seilasene. Under turen til Guatemala hadde vi så mange opplevelser at vi tenkte vi kunne dele disse med dere.

Seilaset blir noe forsinket ut fra San Andres grunnet litt for mye rom natten før. Vi måtte jo ta skikkelig farvel til våre danske venner. Men vi kommer oss avgårde rett før det blir mørkt. På vei ut av havnen kommer kystvakten og kapteinen roper til oss. Han spør hvorfor vi ikke har VHF’en på og hvor vi skal. Vi skal til Honduras svarer vi, “Oh, it doesn’t matter” svarer han og de forsvinner. Vi skjønner ingenting.

Vinden er på rundt 20 knop fra nordøst, helt perfekt for oss da vi skal nordvest, og vi gjør da gode 7-8 knop i snitt. Men det kommer noen kraftige regnskyll underveis som også har med seg kraftig vind. Midt på natten er det ikke så lett å se disse og få revet seilet tidsnok. I et regnskyll ryker genoaen igjen og i et annet bøyer bommen seg litt der hvor den er reparert. Vi må ta ned genoaen og heiser stormfokket i stedet, bommen er litt bøyd men ellers ok. Karl måtte stå i baugen og låre seil mens båten duppet opp og ned i 2 meters bølger.

Midt på den første natten merker vi at en båt følger etter oss og kommer stadig nærmere. En fiskebåt kommer opp på siden og vil ha oss til å stoppe. Over vhf’en spør de om vi vil kjøpe  whisky og languster. Det er bekmørkt, masse vind, 2 meter bølger og vi har fulle seil så vi ønsker ikke å utsette båten for noe. Vi sier høflig nei takk og de ønsker oss god tur videre og forsvinner.

Vi deler døgnet opp på følgende måte. Fra 6-24 har vi hver våre 2 timers vakter ved roret, mellom 24 og 6 har vi hver vår 3 timers vakt. Når det er veldig mye bølger og vind er det nesten umulig å få sove skikkelig. Det bli derfor mye soving også på dagen. I 14 tiden begynner vi å våkne og får lest litt. Men kl 18 går solen ned og vi prøver å få sovet mest mulig før nattevaktene. Så døgnet går stort sett med til å være på vakt, sove og spise. I tillegg begynner både vi og klær etterhvert å lukte hund. Et skikkelig hundeliv altså men etterhvert går det rutine i det hele samt at en venner seg til lite søvn (og hundelukten).

Vel dette høres kanskje ikke så forlokkende men det er også masse gleder med seilingen. Faktisk er det sånn at når vi har vært lenge på land lengter vi ut mot havet og seiling. Følelsen av å være i et med naturens krefter er helt fantastiske med vind, bølger og vær som må håndteres. Da den ene av oss ofte sover, må den andre seile helt alene så en får litt følelse av å være alene på båten. Det gir en skikkelig god opplevelse å stå på roret når båten heller 45 grader, en må jobbe med ror og seil samt du kjenner at båten skyter fart gjennom vannet.

I en seilbåt kommer en veldig tett inn på naturen. På natten er stjernehimmelen helt utrolig og vi ser stadig stjerneskudd. 1 natten ut fra San Andres så Karl 2 meteoritter som falt ned i området. Vi får stadig følge av delfiner som liker å leke seg rundt baugen av båten. Fugler flyr også nysgjerrig rundt båten og fuglen på bilde til venstre var blindpassasjer i 5 timer, og nattsvermeren var med oss en hel natt. Vi ser også masse fisk som hopper opp av vannet, samt selvfølgelig flygefisk som flyr opp foran båten hele tiden.

Ipoden er flittig i bruk både på dagtid og nattestid. Vi hører på musikk samt lytter til lydbøker mens vi seiler. Bortsett fra soving blir frivaktene brukt til spansklæring, boklesing, matlaging og skriving av reisebrev på pc. På et strekk var det så rolig på sjøen at Trond Eirik kunne se på film på sin frivakt.

Vi har med oss masse frukt, grønnsaker og kyllingkjøtt. Idet vi hadde brukt opp kyllingen så får vi endelig napp. En 6-7 kilos tunfisk som ble behørig filetert og ga oss nydelig middag i 3 dager. En bit ble gravet slik at den ville være klar den 3 dagen. Karl laget i tillegg kake og brød når sjøen var rolig. Vi fikk noen poser brødmiks fra Ronny og ferskt solsikkebrød smakte helt fortreffelig med norsk leverpostei også motatt fra Ronny.

Været på denne turen har vært helt merkelig. Vinden kommer og går fra alle retninger, masse regnbyger av varierende varighet og vannmengde, bølgende endrer også høyde og retning hele tiden. Vi ser 2 skypumper, den ene hadde retning rett mot oss. Vi forsøkte å endre kurs og kjøre fra den men den så ut til å følge etter oss. Et par hundre meter fra båten oppløser den seg heldigvis seg selv.

Pga alle endringer i vinden går vi for fulle seil i det ene øyeblikket, i neste kjører vi motor. Vi hadde ikke tid til å fylle diesel tanken helt opp da vi reiste for vi måtte kjøre dinghy inn for å fylle på jerry kanner. Og mørket senket seg fort så vi fikk bare med oss 80 liter. Derfor har vi stadig diskusjoner om hvor mye vi skal kjøre motor, til hvilket turtall og om vi skal seile inn til land for å fylle mer drivstoff. Men hver gang vi er i tvil kommer vinden tilbake og vi kan stanse motoren. Pga tidspresset har vi måtte droppe å dra innom øyene utenfor Honduras og seile direkte til Guatemala.

1 døgn før vi er fremme i Livingstone i Guatemala og vi begynner å glede oss får vi motvind, motstrøm og motbølger. Vi klarer bare 0,5 knop mot kurs med motor og båten bare slår mot bølgene. Vi beslutter å heller seile mot land på tvers av kurs for å finne mindre bølger. Men selvsagt da vi har brukt 1/2 dag på dette og er ved land, dreier vinden og vi kan sette riktig kurs igjen. 5,5 dager eller 136 timer etter vi satte ut fra San Andres er vi fremme. Det har vært en flott opplevelse men nå er vi klar for å komme oss i land igjen.

So long, longgone.

 

Rio Dulce, Guatemala

Vel fremme i Guatamala ventet vi byen Livingstone i 1 dag på at Karls søstre Hellen og Anita skulle ankomme. Livingstone er en liten havneby med 1 hovedgate, men det var et yrende folkeliv da vi var der. Det krydde av folk i overalt gatene og ungene sprang rundt med fyrverkeri som de smalt overalt. Det er også masse turister og backpackere her fordi elven Rio Dulce er et yndet reisemål for disse.

Etterhvert skjønte vi at det ville ta for lang tid før Hellen og Anita kom fram. Dette grunnet ingen bussforbindelse (det er ingen veier til eller fra Livingstone) og dårlig båtforbindelse, og vi måtte komme oss opp i elven Rio Dulce for å få levert genoaen til en seilmaker.  Vi ga instrukser til Hellen og Anita om hvor og hvordan de kunne finne oss og kjørte båten opp Rio Dulce.

Turen oppover Rio Dulce var absolutt verd et besøk. Det var et spektakulært syn å se 100meter elvebredder på begge siden av båten dekket med jungel. Elven var ca 50-80 meter bred og snirklet seg oppover med masse små indianer hytter langs breddene og indianere i sine små kanoer som fisket i elven. Vi brukte ca 5 timer oppover og la oss til 20nm oppe i elven ved Marios Marina.

Nå hadde vi mistet enhver forbindelse med Hellen og Anita da mobiltelefonene deres var uten dekning. Da det var gått langt over avtalt tid for at de skulle ringe oss på marinaen begynte vi på lure. Men plutselig sto de der på bryggen, ganske slitne etter å ha reist i 4 dager for å finne oss. Skal love at dere andre skal slippe å lete så lenge (hehe).

Etter å sløvet ved marinaen i 2 dager ble vi enige om at vi måtte gjøre noe. Vi fant en plass ved navn Denny’s Beach som arrangerte jungelturer på hesteryggen. Ifølge guideboken skulle plassen også være kjent for sine fullmåne fester, så vi bestemte oss for å overnatte der. Eieren forsikret oss på telefon at det var ca 1 time med lettbåten dit. Etter å kjørt lettbåten 2,5 timer over en stor innsjø ved navn Lago Izabal ankom vi 1 time etter at solen var gått ned. Vi ble møtt av en canadier som drev med utleie av wakeboard og som resten av kvelden gikk rundt og sa : “Hey dude, these crazy norwegians crossed the lake in THAT dingy…”

Da vi spurte om fullmånefesten spurte han “Is it fullmoon tonight?” og kikket opp på himmelen. “Oh, it is, dude” svarte han overrasket. Vel det viste seg at festen besto av oss, 3 andre backpackere og de 2 canaderne som jobbet der. Vel kjeften sto ikke stille på disse canadierne og annet hvert ord var “dude” så vi ble fort lei. Da backpackerne sa takk for seg kl 22 gjorde vi det samme. Neste dag måtte vi vente på at indianerbøndene brukte 1 time på å sanke hestene vi skulle ri på. Jungelturen på hesteryggen var grei nok men vi så ingenting spektakulært. Etter hesteturen var det 2,5 timer i lettbåten tilbake. Men vi fikk nå sett endel av naturen rundt Rio Dulce og landsbyen hvor bøndene bodde.

Dagen etter reiste vi inn til nærmeste landsby for å handle. Markedet her bulgnet det over med grønnsaker og frukt til en billig penge. Vi handlet poteter, appelsiner, paprika, chili, løk, anananas, lime, eple, mango i 2 store bæreposer og betalte 50nkr. I tillegg kom det en fisker inn på marinaen og solgt digre ferskvannsreker som vi hadde et kjempemåltid på.

Vi hadde ikke tenkt å bli så veldig lenge i Guatemala fordi vi måtte være i Cancun i Mexico før julaften for å treffe mor og far til Karl. Men vi måtte vente 3 dager på genoaen skulle bli reparert. Heldigvis kom den 1 dag tidligere enn avtalt og vi kunne bruke litt tid ned Rio Dulce for å se oss om. Vi stoppet opp i et naturreservat i innsjøen El Golfete og skulle legge anker der. Men sjakkelen som sikret kjettingen var løsnet og da Trond Eirik kastet ut ankeret forsvant både det og kjettingen til bunns på 8 meter. Det var så dårlig sikt at å finne det med snorkling var umulig. Så vi dorget i 2 timer med dregg fra lettbåten men klarte ikke å finne det. Da var det bare å finne frem reserveanker og kjetting.

Dagen etter tok vi tidlig turen videre ned Rio Dulce. Turen ned ble ikke det helt samme som turen opp for nå viste værgudene seg fra sin verste side. Det var tåke og kraftig regnvær hele veien. Vel fremme i Livingstone klarnet det litt opp og vi fikk ordnet med alle papirene. Så nå var vi klar for turen opp Belize mot Mexico og julaften i Cancun.

So long, longgone.

Cuba

Turen over fra Mexico til Cuba gikk uten problemer og vi ankom Maria La Gorda etter 26 timers seilas. Der plukket vi opp Morten, Arild og Birgitte som ventet på stranden ved dykkerhotellet Maria La Gorda. Dette er et område som bare er reservert for turister noe som vi merket på prisene. Vi hadde ikke fått kjøpt så mye vann i Mexico og måtte ut med hele 20 kr for 1,5 liter.

Vi visste at det skulle komme en kaldfront fra nord med masse kald vind. Det første seilaset til våre passasjerer ble derfor en kald fornøyelse. Alle satt ute med 3-4 pledd utpå hverandre for å holde varmen. Men heldigvis gikk denne over etter ca 1 døgn og temperaturene ble mye mer behagelige.

Vi innså etterhvert at vi hadde bommet litt når vi bunkret i Mexico. Vi kjøpte ingen frukt, grønnsaker og kjøtt da vi ikke var sikre på om dette var tillatt å ta med. Og dette skulle vise seg å være vanskelig å oppdrive før vi kom til Nueva Gorena 5 dager etter. Men ingen krise, Barracudaen var så bitevillig at vi fikk fisk hver gang vi hev ut kroken, og dette var store fisker , den største på 8-10 kilo. Da vi lå til anker ved Cayo San Felipe kom noen fiskere i robåt og vil bytte languster (hummer uten klør) mot litt rom. Vi ga dem en 3/4 full flaske med lakrislikør og de ga oss 12 store languster. Vi bruker hele kvelden på å koke languster, noen ble fortært som kveldskos og resten ble et festmåltid til lunsj dagen etter. Cayo San Felipe er en ubebodd øygruppe og vi sløvet på den fine stranden helt alene. Vel neste alene for de sikkert 1000 fluene ga oss ikke fred.

Vi dro så videre til La Coloma en liten fiskelandsby på fastlandet. Her dro vi i land for å kjøpe vann. Da dette var gjort satt vi på brygga og drakk kald øl kjøpt i en bu på hjørnet. Der komme vi i snakk med 2 jenter med et lite sjarmtroll av en guttunge. Etterhvert blir vi invitert på fest i morens restaurant. Dette var et lite lokale med 3 bord. Den ene jenta forelsker seg i Morten og gir ham full oppmerksomhet hele kvelden. Morten blir satt ut da han blir beinflørtet med straks han setter seg ned og jenta gir ham alle åpnerne til ølboksene. Vi blir hentet av politiet kl 23 og på politistasjonen blir vi fortalt at vi kun hadde lov til å gå i land for å kjøpe vann da vårt bestemmelsessted var Nueva Gorena. Vi beklager så mye vi kan og trekker oss tilbake til båten. Dagen etter ler alle godt da Karl forteller at det var han som dro en liten spøk med beinflørtingen mot Morten.

På vei inn til byen Nueva Gorena på Cubas største øy Isla Juventud ble vi tilropt av en Cubaner, “Hello Norway, Oslo”. Da det ikke var store byen traff vi selvfølgelig han i hovedgaten litt senere. Han og kompisen ble satt på oppgaven til å kjøpe kylling, grønnsaker, frukt og egg. Ikke alt dette var like lett tilgjengelig i butikkene. Etterhvert ble vi gode venner og hang ute på byen sammen. Vi ble fortalt at disse var de største profesjonelle svindlerne i byen, men svindlere eller ikke, de hjalp oss med mange ting som hadde tatt oss timevis å finne så vi var fornøyde. For hver kveld som gikk fikk vi nye venner, kanskje ikke så merkelig da vi ofte spanderte røyk, øl og rom. Det som må nevnes er øyas 2 punkere som var veldig koselig karer tross utseende. Nevnes må også de vakre cubanske jentene som både var med på dansen og lot seg villig fotografere sammen med oss. Men endel av disse ble observert fnisende tilbake hos sin kjæreste med gratis øl og røyk. Ryktene om gratis øl og røyk gikk fort og det var til tider mye mas. Da var det godt å komme tilbake til båten bak bevoktede gjerder hvor de lokale ikke hadde tilgang.

Både vest og øst for Isla Juventud ligger det en ligger en rekke småøyer som kalles Cayo på spansk. På Cayo Campus ligger det et apekattreservat. Her bor og jobber det 5 menn som har som oppgave å passe på og mate apekattene. Vi bestiller 5 hummer av dem og får 15 stykker. Da vi spør om de vil ha øl svarer de at det er så kaldt at de heller vil ha rom til å varme seg på. Langusterene holder til mat i 2 dager og vi har spist nok languster på en stund. På Cayo Rosario er det et krokodille reservat som Karl, Birgitte og Arild besøker, men alt vi fikk se var 1 krokodille 100 meter borte. I tillegg så vi en diger iguana på ca 1,5 meter.

Neste stopp Cayo Largo. Denne øya består bare av resort hoteller som er “all inclusive”. Noe Morten fant ut da han skulle kjøpe cola på stranden. Det gikk ikke, men han fikk 1 glass gratis og gikk derfor fra hotell til hotell for å slante. Det gjorde også at vi måtte spise på samme restaurant hver dag siden den eneste som tok i mot betaling lå rett utenfor marinaen. Menyen var fyldig, men som oftest fikk vi beskjed om “No hay” som betyr “det finnes ikke” på spansk. Derfor ble det bestilt forskjellige retter hver dag. Arild og Birgitte tar fly til Valedero for å få litt kvalitetstid med hotell og strandliv mens vi andre seiler til Trinidad.

Trinidad er en av de eldste byene på Cuba og ser omtrent likedan ut idag som for nesten 500 år siden. Dette er også den fineste og meste velholdte byen vi besøker. Det er veldig mange turister her og alle samles på Plaza Mayor midt i byen. Vi treffer utrolig mange  nordmenn her.

Vi tok bussen fra Trinidad til Havanna. Inne på buss-stasjonen i Havanna blir vi fort geleidet inn i en taxi som skal ta oss med til en casa, dvs rom hjemme hos en familie. Vi ble innlosjert hos 2 familier som bodde midt i sentrum for det var ikke plass til alle i et hus. Casaene har ikke mer enn 2 rom som de kan leie ut. Det var en meget hyggelig opplevelse da familiene er pratsomme og hjelpsomme. Vi spør og graver om hvordan Cuba fungerer, og de forteller ivrig. Men vi hører forbløffende lite klaging selv om vi vet at livet på Cuba ikke er så lett. Det går bare på spansk fordi veldig få på Cuba snakker engelsk. Vi plukker opp Lise på flyplassen på lørdagen og det blir en velkomst/avskjedsfest ute på byen. Dagen etter reiser Morten, Arild og Birgitte hjem. Havanna er en storby med ca 2 mill innbyggere. Selve byen virker veldig slitt, mange bygninger kunne trenge både murpuss og maling mens noen burde vært revet for lenge siden. Det er lite biltrafikk til å være en slik storby for folk går eller sykler, eller de tar gratisbusser som er stappfulle av folk. Vi gikk stort sett rundt i byen og fikk med oss de viktigste “må se plasser”. Feks Capitolio som er en kopi av Capitol Hill i Washington, bygd i 1930 årene da forholdet mellom Cuba og USA var godt, og revolusjonsmuseet som inneholdt Cubas historie samt selvfølgelig alt om revolusjonen (og mer til).

Vel tilbake i Trinidad og i båten på torsdag utforsker vi byen. På Plaza Mayor midt i byen samles alle folk i trappene til live musikk og dans. Bak Plaza’en ligger et diskotek som alle går til etter middnatt. Vi hadde en god torsdagskveld der sammen med en gjeng andre nordmenn og svensker. Lørdag begynner det å regne på kvelden. Stor var vår overraskelse da vi finner ut at diskoteket var uten tak, det hadde da vitterlig tak da vi var der på torsdag eller?

Dagen etter spiser vi på internettkafeen i byen. Karl bestiller biff som viser seg å være grisekjøtt malt sammen med fett. Noe som smakte akkurat det, fett. En bit og resten ble liggende igjen. Da serveringsdama kom for å hente tallerken spør hun om maten ikke var bra. Nei svarer vi. Hun tar frem gaffelen og vender, vrir og trykker på biffen med et ansiktsuttrykk som spør “hva er galt med denne?”.

I skrivende stund venter vi bare på at Vibeke skal komme seg fra Havanna og hit. Bussen igår var full så hun måtte ta seg et ekstra døgn i Havanna.

So long, longgone.

Cuba

Vi henter Vibeke på bussstasjonen i Trinidad på en søndag. Deretter drar vi til internettkafeen for å surfe litt. Men det er fullt og vi bestemmer oss for å gå å spise. Klok av skade (ref 1. reisebrev fra Cuba) vil vi gå til en annen plass. Lise hadde observert en koselig uterestaurant som vi bestemte oss for å prøve. På internettkafeen traff vi 3 norske sykepleierstudenter, Ingrid, Ida og elisabeth som vi hadde blitt kjent med kvelden før, og inviterte dem med. “Restauranten” viste seg å være en bar og denne var ganske tom. Men vi satte oss ned og tok noen øl. De norske jentene fortalte om da de ble lurte i Havanna og vi ble egentlig bedt om å skrive at de var svenske (hehe). Kort fortalt ble de lurte til å veksle dollar mot lokal valuta (som turister ikke kan bruke), og tapte etpar tusen kroner. I tillegg hadde de bilde av svindleren men kameraet med beviset stjal en liten gutt da jentene viste bildet til ham. Vel, noen øl ble til en flaske rom og plutselig var baren full av lokale cubanere.  Etterhvert som rom’en forsvant ble vi venner med cubanerne ved nabobordene. Dem serverte vi snus og Piratos (lakrisgotteri), og hadde det utstyrtelig morsomt med å observere kroppsspråket til disse når de tvang dette i seg. Da de fant ut at vi hadde fotoapparat med oss skulle de alle vise frem ungene sine (sorry Stein vi har ingen bilder av mødrene). Mange timer senere fant vi restauranten og etter et godt måltid, fikk vi endelig plassert Vibeke i båten, 6 timer etter at hun kom til Trinidad.

Før vi reiste fra båten til Havanna hadde vi levert klærne til vask. Uten å forhandle om pris men hvor dyrt kan det være nårb vi har betalt 25 kroner i resten av Karibien. Joda 80 dollar (600 kroner) skulle de ha. Aldri i livet sa vi og prisen var plutselig 50 dollar. Vi nektet fortsatt og besluttet å snakke med sjefen for marinaen. Han somlet litt med å ordne dette så hver kveld kom det en full cubanere for å be om 50 dollar og kjeftet oss huden full når vi nektet. Prisen ble tilslutt 30 dollar fremdeles en uhørt pris i et land hvor månedslønnen er 10 dollar. Det må sies at ellers var de ansatte på marinaen hyggelige og hjelpsomme men det er klart at slike opplevelser drar inntrykket veldig ned.

Etter Trinidad satte vi kurs for bukta Ana Maria. Denne består også av masse rev og småøyer som ikke er bebodde. Stort sett var vi helt alene på øyene og så kun etpar andre seilbåter mens vi seilte. På en av øyene lå det masse reketrålere og vi tok med oss en flaske med rom for en byttehandel. Vi fikk da en 10 liters bøtte med reker for flaske som vi hadde betalt 15kr for. De smakte helt meget fortreffelig men vi måtte dessverre kaste over halvparten pga mengden. Planen var også å få kitet på noen av øyene men skuffelsen til Karl og Trond Eirik ble bare større og større etterhvert som dette viste seg å være vanskelig. De fleste øyene var dekket av mangroveskog, og der det var en liten strand lå denne på feil side i forhold til vinden. Men vi fant da 1 liten sandbanke som vi fikk luftet oss litt. Jentene fikk prøvd seg ved roret men ble kanskje litt overrasket da Karl og Trond Eirik tilslutt overlot roret til dem og gikk for å sove under dekk.

Etter øyene i Ana Maria satte vi kurs for Manzanillo. Dette var en ganske sjarmerende fiskeby hvor vi var de eneste turistene. Men det fantes ingen gode restauranter eller barer så vi ble bare liggende 1 dag. Vi fikk legge båten ved byens skipsverft som var den eneste brygga hvor det var dypt nok vann. Jentene ble satt på oppgave i å fylle vann mens gutta gikk for å ordne med innsjekk. Selvsagt slapp jentene å løfte en finger for alle gutta på verftet kom springende til unnsetning.

Ved marinaen i Santiago gikk det en turistbåt ut til festningen som ligger ved munningen inn i bukta. 3-4 ganger til dagen kom det en flokk skandinaviske turister forbi vår båt som stoppet opp for å ta en prat. Litt slitsomt å måtte prate til 20 stk omgang og fortelle vår histore for n’te gang. Det hadde ligget en annen norsk båt S/Y Uterus i havnen men disse var på tur til Havanna og kom ikke tilbake før dagen før vi skulle dra. Da vi så dem i båten tok vi turen bort og satt siste kveld og vekslet seilerhistorier med dem. Byen Santiago er Cuba’s 2. største med masse turister og bar preg av dette. Vi ble hele tiden stoppet av masse plagsomme cubanere som skulle selge oss noe eller vise oss veien hit eller dit. I tillegg begynte vi også å bli mektig lei av Cuba og å se frem til Dominikanske Republikk (DR). Da begge jentene hadde mønstret av satte vi kursen for DR og kiting ved Cabarete.

So long, longgone.

De britiske jomfruøyene (BVI)

BVI består av godt over 20 store og små øyer. Største øya er Tortola som har ca 25000 innbyggere. Hovedstaden Road town var en søvning by med flere kirker enn puber. Men alikevel kom det stadig inn store cruiseship på besøk her.

I BVI finnes det et utall utleiebåter. Det to største utleieselskapene Mooring og Sunsail alene har tilsammen over 400 båter. Mooring hadde leid ut 150 båter mandagen etter vi kom. De mente det var ny verdensrekord. Vi tok oss en tur rundt for å kikke på båtene og fant mange båter vi kunne tenke oss.

BVI egner seg meget godt til seiling fordi det er kort vei mellom øyene som alle har små bukter med fine strender i ly for vinden. Ved de aller fleste buktene er det lagt ut moringer som båtene kunne legge seg til. 1 natt på disse kostet $25. Det var helt tydelig at dette var et populært området for turister å leie båt for overalt vi kom lå det masse båter på moringene og på anker. Alle strendene hadde 1 eller flere restaurant eller barer. Men dette har også ført til at prisnivået er ganske høyt, ølen koster $3-5 og middag $20-40. Ikke akkurat plassen for langturseilere som ikke har samme budsjett som turister på 14 dagers ferie.

Dagen etter at vi ankom Tortola hentet vi mor og far til Trond Eirik på flyplassen. Heldigvis for dem var det delvis overskyet de første dagene slik at de ikke ble for brent. De fikk seg 1 uke med seiling mellom øyene i relativt rolig vind og sjø.

På BVi’s 3 største øy lå Bitter end Yacht club hvor det også var hotell og restaurant. Navnet Bitter End kommer av dette er siste havn i BVI eller kanskje er det fordi alle gråter over å ha brukt opp alle pengene sine her. Et hotellrom kostet her 5000nkr, en strawberry daquiry 80kr og en middag over 300kr.

Andre steder vi besøkt var Anegada og Norman Islands. Anegada er helt flatt kun 8 meter på det høyeste mens alle andre øyer er opp mot 100 meter. Anegada har også masse rev rundt hele øya men mens vi var der var det veldig dårlig sikt i vannet slik at vi ikke fikk snorklet her. Men vi spiste en nydelig tunfisk middag på en av restaurantene på stranden. På Norman Island var derimot sikten mye bedre og vi snorklet på revene her. Det var store mengder småfisk som det var flere båter som matet.

Etter 1 uke på båten skulle mor og far håvarstein ferie videre på BVI og USVI sammen med et vennepar mens vi seilte videre til St Martin for å plukke opp søster og bror til Trond Eirik med venner. Må vel si at BVI ikke akkurat var en plass vi vil lengte tilbake til, det finnes langt finere plasser i Karibien som i tillegg er langt billigere.

So long, longgone.

ST Maarten & Anguila

Etter å gjort unna en heller skuffende tur til BVI stod St Martin for tur. St Martin er delt i en fransk del og en nederlandsk del som en kan bevege seg fritt mellom. Hele øya er skattefritt slik at det er veldig billig å handle her. Derfor er det også en populær plass for cruiseskip og rikinger med flotte megayachter. Vi trodde vi hadde sett mange fine yachter i BVI men her lå sikkert 30-40 svære yachter på rekke og rad. Ikke minst så vi mange flotte seilbåter i 100+ fots klassen. Alle disse lå til kais i lagunen innenfor Simpson Bay hvor en måtte kjøre inn under bruen som bare var åpen 3 ganger i døgnet.

Trond Eiriks bror Christer og søster Iselinn med kjæresten Eirik og venninne Marit kom på besøk her. Vi møtte opp på søndag til avtalt tid på flyplassen men fant bare Christer som hadde flydd fra Trondheim. De andre reiste fra Oslo og flyet herfra til Amsterdam var blitt kansellert pga det hadde kollidert med en brøytebil. Dermed nådde de ikke flyet til St Martin. De fikk beskjed om å komme tilbake neste dag men klarte å krangle seg til et senere fly til Amsterdam og overnatte der, for å neste dag fly til Paris og derfra til St Martin. Men flyet neste dag fra Amsterdam ble forsinket og de nådde ikke flyet videre i Paris, og måtte dermed ta en natt i Paris også. Og flyet de tilslutt tok fra Paris var en melkerute som var innom 2 andre øyer før St Martin. Da vi hentet dem på tirsdag var de altså over 2 dager forsinket. Men hvem klager når du får 1 gratis natt i Amsterdam og Paris.

Først tok vi turen til hovedstaden Philipsburg på den nederlandske siden for å hente bommen og å shoppe litt. Her lå det 5 store cruiseskip inne samtidig. Vi måtte alle selvsagt også rundt for å sjekke utvalget og det ble investert i kamera, ipod, smykker m.m. Smykke og elektronikk butikkene lå på rekke og rad. Bommen fikk vi hentet i havnen, 3 måneder etter vi bestilte den. Vi venter med å skifte bommen til en dag vi har tid så den blir surret fast på dekk.

Etter noen dager på St Martin seilte vi den korte turen videre nord til øya Anguila. Den er egentlig under den britiske kronen men styrer seg selv. Livet her er mye roligere enn på St Martin men så bor det bare 6000 innbyggere her. Øya regnes for å være eksklusiv så prisene er ganske stive her. Vi fant en liten sandbanke logisk nok kalt Sandy Island noen sjømil nord for hovedøya. På lesiden av sandbanken var det en halvsirkel med koralrev med ca 50 meters radius og innenfor denne var det perfekt for kiting. Karl og Trond Eirik var ikke sene og be og fikk seg noen dager med brukbar kiting. Her fikk vi oss også servert en nydelig grillet hummer. Mens vi lå ankret utenfor Sandy Island fikk vi for første gang oppleve at noen ble sjøsyke når vi satt i salongen og spilte kort. Vi skal ikke nevne navn. Etter 2 dager her seilte vi inn til Road Bay på Anguila og fisket oss en middag på vei inn. Lørdag kveld var vi ute på den lokale baren hvor det var live reggea musikk.

Mens Karl og Trond Eirik dro ut tilbake til Sandy Island for å kite lånte de andre bil og kjørte rundt øya. Hovedmålet var stranden Shoal Bay som vistnok er kåret til verdens 5 fineste strand.

Da det var veldig lenge siden vi hadde dykket og Marit også hadde dykkerlappen, syntes vi det var på tide å prøve dette. Vi hadde 2 flotte dykk her, et vrakdykk og et revdykk. For første gang siden vi kom til Karibien fikk vi endelig sett hai! Kun 5 minutter etter vi hadde startet dykket svømte 2 karibiske revhaier ca 20 meter fra oss. I tillegg så vi digre hummer, stingray, svære barracudaer, dorado og masse annen fisk så vi var veldig fornøyd med dykkingen.

Etter 5 dager på Anguila seilte vi videre til St Barths. Jentene hadde lest at det var masse kjendiser her og de ville sjekke dette. Alle tok sin tørn ved roret og ingen ble sjøsyke. Vel fremme ankret vi opp i en liten bukt med en liten fin strand. Det var utrolig klart i vannet her og vi så masse skilpadder mens vi snorklet. Men ingen kjendiser så vi måtte videre til hovedstaden Gustavia. Her lå designerbutikkene på rekke og rad og heldigvis for lommeboken til Iselinn så var disse stengt når vi kom i land. Vi spiste et godt måltid og Marit trodde hun så en svensk kjendis. Ellers var det ikke mye spennende å gjøre på St Barths.

Vel tilbake på St. Martin var det tid for de besøkende å ta farvel med båten. De skulle ligge de 2 siste nettene på hotell på den franske siden. Men vi avtale å treffes på en restaurant senere på kvelden for å feire Marit sin bursdag. Akkurat i det de har fått praiet en taxi åpner himmelen seg og det bare plasker ned. Men heldigvis slutter det etter ca 1 time. Vi treffes på restauranten og bløter oss litt innvendig ute på byen senere.

Dagen derpå får Karl og Trond Eirik endelig tid til å skifte bommen. I skrivende stund gjør vi oss klar til å seile til Venezuela. Verdens beste kitere skal konkurrere der om 10 dager og vi ønsker å være tilskuere.

So long, longgone.