Karibien Rundt

Så er vi atter tilbake i Venezuela igjen etter å ha seilt rundt hele Karibien og over hele 6000 nautiske mil. Det føles neste som å komme hjem! Av alle de plasser vi har besøkt til nå er i det Venezuela, Colombia og Dominikanske Republikk som vi liker oss best. At dette er de billigste landene kan være en viktig faktor men for oss er det dette som er Karibien. Spansken vår begynner å komme seg også så vi ønsker selvsagt å få praktisert denne mest mulig. I tillegg blir østre del av Karibien som feks St Martin og BVI, altfor europeisk for oss, og Cuba er Cuba på godt og vondt.

Da vi ankom Margarita la vi merke til at en delfin hadde forvillet seg helt inn i havnen. De var etpar marinbiologstudenter som holdt på med å redde delfinen. De tok blodprøver o.l og fant ut at den hadde feber. Etter etpar sprøyter kom den seg og vi hørte senere at de hadde kjørt den ut på dypere vann.

Vi har nå bestemt oss for å bli et år til. Vi har ikke blitt lei av hverandre og har heller ikke lyst til å reise hjem helt enda. 1 år har bare godt for fort og vi har litt penger igjen å bruke. I tillegg var vi veldig ambisiøs i vår reiserute så det har blitt mye seiling og lite tid på hver plass. Dette ønsker vi å gjøre nå kommende år. Vi har ikke lagt noen store planer enda men skal være Venezuela og Columbia mesteparten av høsten.

Vi har heller ikke fått solgt båten vår enda og har heller ikke fått så mye respons. Vi kunne alltids ha seilt den hjem nå i mai men må koste på den masse utstyr for dette. Vi har noen agenter i BVI som ønsker å selge båten vår men da går vi med tap. Men vi kommer kanskje til å gjøre dette for å kjøpe en ny større båt som vi kan seile hjem neste år. Vi får se.

Så da har alle som ikke fikk tid til å besøke oss dette året legge planer. Høsten er lang og vi ønsker ikke å tilbringe den alene her (hint hint). Det var planer om å få fly hjem i august/september på “ferie” men det tok skatteetaten knekken på. Vi får begge baksmell og da blir det neppe penger til en dyr flytur hjem. Vi får heller holde oss her der ølen koster 1 kr, diesel 6 øre pr liter og en biff 15kr.

Vi må bare si noen ord om alle de flotte båtene vi har sett på turen. I Bonaire så vi verdens 21 største privateide båt. Den tilhører Paul Allen en av grunderne bak Microsoft. Båten er 300 fot eller ca 100 meter og kostet 100 millioner dollar brukt! I tillegg ble den “pusset opp” for noen titalls millioner dollar. Men ikke nok med det, han eier også yachten “OCTOPUS” som er verdens 7 største. Tydelig inspirert av oppfinneren til James Bond Mr. Q. Denne båten har plass til en 20 meter lang undervannsbåt eller en tilsvarende lettbåt som kan gli stille inn i akterenden og ankre opp i en spesialkonstruert tørrdokk i buken på dette 128 meter lange skipet. Når Allen skulle kjøpe seg plass til “OCTOPUS” i Club Marina i Antibes i Frankrike, måtte han kjøpe opp et helt fabrikkområde for å få nok plass!!!

Gamle båten til Røkke “Reverie” så vi på St Martin og denne befinner seg nå på 65 plass på listen. Reverie er den største yachten som er bygget i Italia de siste 15 år. Yachten, som skal ha kostet rundt 500 millioner kroner å bygge, ble solgt i februar i fjor. Den 70 meter lange og sju dekk (12,5 meter) høye luksusbåten ble også pusset opp høsten 2003, ved et verft i Barcelona. Den går nå i utleie så hvis du klarer å bla opp noe lommerusk på 500.000 dollar pr uke, eller vel 3,3 millioner norske kroner så er muligheten der.

I St Martin så vi også seilbåten “Canica” som eies av Stein Erik Hagen. Båten kostet nær 100 millioner norske kroner. Den er 8,3 meter bred og kan seiles av et mannskap på mellom to og 30 personer.

Venezuela har endelig begynt å få orden på sin økonomi nå pga oljeprisen. Vi hørte rykter om at landet har mer penger på bok enn hva utenlandsgjelden er. Så får vi se om dette drypper på den vanlige venezueler snart. Vi tror det ikke før vi ser det for i dette landet blir de rikere sinnsykt mye rikere og de fattige, vel forblir fattige.

Her i Venezuela er det kitesurfing som teller. Det har ikke blitt så veldig mye kiting på oss så nå skal det bli godt å komme i form igjen. I tillegg skulle det være PKRA World Tour med verdens beste kitere på Coche og vi tenkte å lære noen triks. Men vi måtte vente i 4 dager på at våre papirer skulle ordnes kom vi oss avgårde til Coche, dermed kom vi 2 dager ut i konkurransen. Havnesjefens kontor hadde nettopp fått datamaskin og alt skulle legges inn her. Dermed tok det nå 4 ganger så lang tid å prosessere disse papirene. Verden går jammen fremover med den teknologien. Men vi fikk alikevel med oss 3 dager av konkurransen og ikke minst fikk vi med oss Best Bikini konkurransen. Nå er alle disse proffene reist hjem og vi våger oss ut på vannet. Det har vært noen flotte kitedager med masse vind.

På vei til Coche så begynte motoren å trøbble. Dermed måtte vi sette anker med bare seil for første gang. Det gikk faktisk overraskende bra! Vi regner med at det er dieselfilteret som har gått tett og har planer om å skifte dette. Men vi har manglet det rette verktøyet til å gjøre dette. Så vi måtte også sette anker for seil her i Porlamar også.

So long, longgone.

 

Ove fra Ålgård

I forrige reisebrev skrev vi at vi hadde hatt motortrøbbel. Det som skjer er at det kommer vann i dieselen pga kondens, og i dette vannet gror det en bakterie. Store mengder av denne bakterien danner etterhvert noe som likner olje, dvs et svart og tyktflytende stoff. Dette stoffet vil etterhvert tette dieseltilførselen som filtre eller slanger. Vel da vi åpnet filtrene var det fylt av dette tykke svarte stoffet. Så vi skiftet filtrene men strevde med å få start på motoren igjen. Når du skifter filtre må du også få ut all luft av systemet og det hadde vi problemer med. Men etter å ha luftet systemet 15 ganger og prøvd å starte motoren 140 ganger ble det endelig liv i den igjen. Så nå fungerer den som ny og vi kan legge til mekaniker i vår yrkestittel.

Et landemerke i havnen i Porlamar som vi ofte ligger er Hotell Concorde. Vi har ofte kjørt forbi dette hotellet som ligger øde og forlatt helt ved stranden. Vi har sett at det står en vakt for å passe på hotellet og har lurt på hva som er historen bak hotellet. Vel vi har forhørt oss og fått bekreftet samme historien fra flere kilder. Hotellet ble oppført på det dekandente 70 tallet. Da var det saudiarabiske sjeiker som la igjen penger her. Det skulle være et bryllup på selve åpningsdagen og dette fikk et fatalt utfall. Hotellet begynte å brenne og flere gjester omkom deriblant bryllupsparet. Siden da har hotellet stått tomt.

Dere som har vært i båten husker kanskje den fordømte klokken som ringte hver morgen kl 8:45 og som vi ikke fant. Vi har lett og lett i motorrommet etter denne klokken men uten hell. Men her en dag tømte vi rommet for olje og gjett hva vi fant, nettopp klokken. Fantastisk ur dette, kjøpt på postordre for 200kr for 15 år siden, ligget i olje i 6 mnd og fremdeles sviver den. Og det er aldri skiftet batteri på klokken. Casio altså.

Ove Helland hadde tatt turen fra Ålgård for å kite sammen med oss. Vi hadde oss 2 kvelder ute på byn før vi skulle seile videre mot kitestrendene. Her ble vi kjent med John, Mary og Sabrina fra Venezuela som bor i Porlamar. De leier en leilighet midt i byen og vi besøker dem mens vi ligger i Porlamar. Vi har etterhvert fått god kontakt med disse, og siden de ikke snakker engelsk er det en glimrende anledning å få lært og snakket spansk.

Etter et lite opphold på Cubagua med god kitevind seilte vi videre til Tortuga. Tortuga er den vakreste av øyene utenfor Venezuela med sine lange hvite strender omkranset med asurblått hav. Inne på land ble vi nesten angrepet av 4 firbeinte som må være verdens lykkeligste hunder. Ikke rart når de har hele øya som lekeplass. Tortuga er bare noen meter på det høyeste og tilholdsplass for rike venezuelere i helgene. Høyeste punkt på øya er som regel silikonpuppene på stranden.

Etter 4 dager med venting, venting og atter venting på vind seiler vi videre til Los Roques. Her legger vi oss på en liten strandtunge som vi bruker som base for kitingen. Vinden har også tatt seg opp nå så vi kiter dagen lang. Ove finner ut at masse krabber har sitt tilholdssted under sanden så han tilbringer pausene fra kitingen med å grave opp disse. Vi setter ny rekord i antall bilder, vi tok over 1000 bilder på 6 dager, i tillegg til x antall timer med video. Vårt videokamera er enda hjemme i Stavanger men Ove hadde med seg sitt.

Slitne, stive og støle i alle muskler tar vi en liten pause i kitingen på Gran Roques, den største øya på Los Roques. En natt mens vi ligger her kommer det en kar svømmende ut til kl 04 på natten. Det går noen minutter med diskusjon på hurtigspansk før vi skjønner at han vil kjøres til fiskerbåten som ligger noen hundre meter fra oss. Karl og Trond Eirik kjører fiskeren ut til sine kompiser mens Ove ligger på nåler og venter bare på at båten skal angripes av flere svømmere.

2 døgnet på vei tilbake fra Los Roques til Coche blir vi rammet av en liten storm. Akkurat da stormen setter inn ryker en talje på bomnedhalet. Og da dette er fikset ryker flere fester til seilet og Trond Eirik står fremme på dekk i 2 meter bølger og mørke for å fikse disse. Stormen har med seg kraftig motvind og vi krysser frem og tilbake uten å komme mer enn 5 nm mot kurs. Ove ble litt fortvilet for han hadde lagt seg før stormen med beskjed om at vi skulle være fremme om ca 1 døgn. Når han våknet dagen etter var vi fremdeles 1 døgn fra målet. Og da vi i tillegg gikk tom for diesel ca 20 nautiske fra Coche og måtte bruke 8 timer ekstra seiling i motvind, hadde han funnet ut at seiling ikke var for ham.

Som dere garantert har fått med dere så er VM i fotball i gang i Tyskland. Og i det sportsinteresserte Venezuela så følger alle med på dette, gamle og unge, gutter og jenter. Venezuela er ikke med men alle har sine favorittlag. Overalt finnes det tv som viser fotball på restauranter, barer, butikker, taxier osv. Hver gang et lag vinner kjøres det opptog i Porlamar med tutende biler gjennom byen med flagg fra det vinnende landet.

I skrivende stund har Ove forlatt båten og vi har fått besøk av Morten og Christina. Mer om dette kommer i neste reisebrev.

Solong longgone.

 

 

 

Partytime

I motsetning til hva de aller fleste tror så har det blitt lite party på oss det året som har gått. Men nå visste vi at vi fikk besøk fra 2 øltørste karer fra Sandnes så vi ladet opp båten med øl og rom. Og som reisebrevet bærer preg av har det vært et hardt liv i det siste.

Samme dag som Ove reiste hjem kom Christina ombord. Hun har reist rundt i Venezuela og Columbia siden januar og ville ha litt båtliv før hun skulle reise hjem til Norge. Hun hadde lest om oss på internett og sendt oss en mail for noen måneder siden. Hun hadde knapt kommet ombord før vi tok turen til våre venezuelske venner, Mary, Sabrina og John for et vorspiel. Deretter bar det til byen og vi var ikke hjemme igjen før solen hadde stått opp.

2 dager etter Christina var Morten på besøk for 2 gang, kun 4 måneder siden sist. Dagen etter han kom seilte vi rett til Coche. Idet vi skal legge anker merker vi at motoren ikke kunne settes i fri. Vi fikk heldigvis stoppet motoren før vi kjørte på land. Samme kveld skulle vi finne ut hva som var galt og var ikke helt oppmerksomme. Det medførte at båten kjørte over ankertauet og det la seg rundt kjølen. Selv om det var bekmørkt kastet Trond Eirik seg i vannet og fikk løsnet tauet. Takk til mine søstre som ga oss en dykkerlykt. Den kom godt med. Så nå er vi uten stoppvaier og girvaier og må ned i motorrommet hver gang vi skal stoppe eller gire motoren.

Det er nå omtrent ingen andre kitere på stranden noe som gjorde det perfekt for oss å lære Morten og Christina. Vi bruker noen timer på dem så kiter vi selv i 1-2 timer. Vi har også blitt gode venner med Alejandro som driver en posada i den lille landsbyen San Pedro i bukta hvor båten vår lå. Han er også en ivrig kiter som vi treffer ofte på stranden. Han har alltid med seg en kjøleboks med kalde øl som smaker utrolig godt etter å ha kitet. Han snakker også veldig godt engelsk slik at alle kan være med i diskusjonene.

I mellom all kitingen skulle vi også prøve partylivet i San Pedro. Vanligvis er dette en trøtt liten landsby hvor ikke mye skjer. Men denne uken var det en festival til ære for St Peter som byen er oppkalt etter. Vi hadde merket at det skjedde noe i byen for fyrverkeriet smalt hele dagen i flere dager, samt at fiskerne var ekstra glade og høylytte. Fiskemetoden de bruker er å slepe et stort garn mellom 2 små fiskebåter. På torsdag kjørte den ene båten helt opp til oss, bant seg fast, og ble servert øl (og sjokolade til ungene), med garnet hengende på slep. Vi fikk beskjed at vi bare måtte komme oss til festen den kvelden som var selve dagen for St Peter. Vi tok dem på ordet og dro innom Alejandro som tok med seg kjølebagen ladet med øl og rom. San Pedro har ca 1500 innbyggere men på plazaen var det sikkert 4-5000 festglade venezuelere. Folk kommer langveis fra for å være på festivalen. Fyrverkeri og dansing med de lokale damene til musikk fra liveband holdt oss gående til sent på natt.

Kvelden dagen etter hadde vi hvilepause, men på lørdag var vi klar for party igjen. Alejandro var blitt syk men lånte oss kjølebagen sin. Midt under festen startet plutselig hele folkemengden å løpe. Vi oppfattet at noe var ikke helt som det skulle, grabbet kjølebagen og løp etter. Senere hørte vi at en mann hadde truet sin kjæreste med pistol eller kniv og politiet hadde fyrt av et skudd i luften. Helt normalt fikk vi høre av Alejandro dagen etter. Morten og Trond Eirik ble kjendiser i byen for de gikk rundt og sang brasilsangen. Så nå er vi kjent som de galne brasilianere, og folk synger sangen når de ser oss.

Morten hadde snakket med Sveinung før han dro og dermed ville også han være med. Vi fikk mail av ham på en mandag om det var plass i båten. Selvfølgelig var svaret og dagen etter hadde han bestilt tur med avreise 5 dager senere.

Christina mønstret av båten samme dag som Sveinung gjorde sin ankomst. Perfekt timing nok en gang. Båten ble seilt tilbake til Porlamar for å kunne hente Sveinung. Vi hadde også en avtale med å treffe våre venezuelske venner igjen for en liten bytur. Sveinung sier ikke nei takk selv om han hadde vært på reisefot i nesten 24 timer. Vår venninne Mary klarte å slite ut både Morten og Sveinung for hun elsker å danse. Når den ene av karene var sliten så var det bare å bytte til neste osv. Tilslutt måtte begge to melde pass. “Me går hjem nå, me klare ikkje merr”. Hun går nå under kallenavnet Duracell kaninen.

Vi seilte nok en gang tilbake til Coche. Morten har nå kommet seg opp på brettet og setter press på Sveinung. Han får seg noen turen ut i vannet men kommer ikke helt opp på brettet. Nå skal det sies at vi også brukte mye tid på å se fotball på hotellet slik at det ikke ble for mye kiting for her nede gikk kampene i 2 tiden.

Festivalen forrige helg godt i minne så måtte vi jo friste skjebnen med å gå ut i San Pedro igjen. Det finnes ca 3 barer men de har litt roterende åpningstider slik at det ikke lett å vite hvilken bar som er åpen. Vi gikk gjennom byen på jakt etter åpen bar, og fant et hus hvor det var høy musikk og masser av folk i tenårene. Da vi kom inn i stuen var moren i gang med å skjære opp bursdagskaken. Vi beklaget oss og forsvant ut, mens jentene lo og spurte om vi ville danse. Uansett, tilslutt havnet vi på en bar hvor ølen kostet 1,5 nkr og Sveinung kjøpte like godt 1 kasse med 36 øl om gangen for å spandere på heile baren. Som han sa “det går jo nesten ikkje an å bruga penger i dette landet så eg benytte sjansen”. Den kassen kostet det samme som 1 øl hjemme på byen. Det var vel 5-6 menn og en gjeng med jenter fra Margarita i baren. Jentene fikk øl og vi fikk danseleksjoner, en god byttehandel.

Etter 5 dager med fotball og kiting så måtte vi tilbake til Porlamar igjen for å sette av Morten og Sveinung. Vi reiste noen dager før deres avreise for å ha et siste party i byen. På vei hjem fra byen i de sene nattestimer skulle vi ha litt nattmat og valget falt på en hamburgerbu på gata. Her hadde vi spist 2 ganger før uten problemer. Dagen derpå ble ikke den beste. Først forsvant Trond Eirik inn på do med dårlig mage mens Sveinung hamret på døren og ville inn. Morten og Karl syntes dette var utstyrtelig morsomt…. i ca 30 minutter. For da slo magen seg vrang hos dem også. Hele dagen lå alle strekk ut bortsett fra et kappløp til dassen når behov var der. Og det var det ofte. Trond Eirik og Morten hadde den kjekke opplevelsen å sitte på do og ting kom ut i begge ender samtidig. Sveinung var ikke i nærheten av øl eller røyk på 34 timer. Det sier vel det meste.

Nå har vi “kvittet” oss med de siste passasjerene for denne gang. Det har vært hyggelig med så mye besøk og vi føler oss litt forlatt nå. I dag er det søndag og vi ligger utenfor Porlamar på Margarita. Nok en gang er det en eller annen festival på gang og fyrverkeriet smeller dagen lang. Hele dagen idag har det kjørt fiskebåter fullt av flagg og folk rundt båten vår mens de fyrer av fyrverkeri.

Vi har nå lagt ut reiserute for kommende sesong. Høydepunktet blir nok karnivalet i Trinidad som det ryktes at overgår Rio de Janeiro. Christina var der i år og har anbefalt oss å bli med en gruppe kalt The Tribe (www.carnivaltribe.com). Ta kontakt hvis du vil være med.

Solong longgone.

 

 

 

FaRvel Venezuela

Vi begynner å venne oss til livet her i Venezuela. Det meste går i “Venezuela time”, dvs at en ikke må forvente at ting skjer med en gang. Menyen eller regningen kommer gjerne etter 30 minutter fordi servitøren er mest opptatt av dagens sladder, å gjøre en avtale må tas med en klype salt for folk kommer gjerne 1-4 timer for sent, og sier noen at ting er ferdig innen den og den dagen så må det påregnes et par dager ekstra. Nå skal det sies at alt dette gjør også hverdagen mye mindre stresset og det passer oss perfekt. Den eneste gangen Venezuelere har det travelt er når de kjører bil. Bilhornet brukes flittig og bilene gjør alt for å komme først frem. Gasspedalen er enten av eller på. I det nanosekund det blir grønt lys tuter alle bilene for å gi beskjed til dem foran i køen at det er på tide å kjøre. Og som hør og bør skal det alltid tutes når en kjører forbi jentene.

En annen ting vi merker oss her i Venezuela er at det er ganske fritt. Du får stort sett lov til å gjøre hva du vil. Kjøre taxi uten lisens: ingen problem, kjøre som en villmann på sjøen eller på veien: ingen problem, kaste søppel overalt: ingen problem, nattklubb er åpen til siste mann går: ingen problem, kjøre på rødt lys: ingen problem, sitte på gaten med en øl eller 2: ingen problem, kjøre i fylla: ingen problem, kjøre uten sikkerhetsbelte: ingen problem, kjøre rundt i bil som ikke Knoksen engang vil ha: ingen problem. Men etter å være vant med Norges lover hvor nesten “ingenting” er lov er det ganske herlig. Selv om vi kunne vært foruten et par av disse frihetene, vi går ihvertfall ikke inn i en bil hvor sjåføren er synlig beruset.

Vi har også funnet frem til byens backpacker hotell og har funnet oss masse venner der.  Våre venezuelske venner liker seg også der så det blir snakket en herlig miks av engelsk og spansk. I tillegg er vi godt kjent med eieren av baren på stranden som bare er en liten dinghytur unna båten. Og når det blir for mye mas så drar vi bare videre til Coche for litt avslapping og kiting. Her pleier vi alltid å treffe Alejandro og hans kone. Så sitter vi ute på gaten utenfor hans posada og kikker på livet med en øl for hånden.

Det har vært litt action også her i Porlamar den seneste tid (bekymrede foreldre bes unngå å lese dette og heller fortsette til neste avsnitt). Først var det et skytedrama utenfor en nattklubb som vi ofte går på. Vi var faktisk inne da dette skjedde. En mann ble beskutt og drept av et visst antall kuler. Ryktene forteller om alt fra 8 til 30 skudd. Og helgen etter ble en veddeløpsklubb stormet av bevæpnede menn som ville rane plassen. Politiet kom raskt til og omringet plassen. Dermed utviklet det hele seg til et gisseldrama isteden. Men det hele ble avsluttet uten skuddveksling og gjerningsmennene ble ført bort i håndjern.

Vi kom over et “billig” forseil  (genoa) også her om dagen. Snakk om å være på rett plass til rett tid. Vakten på brygga hadde akkurat fått seilet av en tysk seiler da vi gikk forbi. Vakten hadde ikke greie på seil så prisen han ville ha var 300nkr. Vi slo til på flekken etter en liten sjekk av seilet. Det koster oss ca 1500nkr å fikse seilet samt 1500nkr for å få nytt solfilter på seilet men til 3000nkr er dette seilet mer enn godt nok. Og vi trengte et reserveseil så for oss var det perfekt.

Men nå er tiden i Venezuela over for denne gang og vi setter snart seil mot Columbia. Ronny og Kjeka har kommet ombord. Da Trond Eirik er hjemme i Norge er også Alejandro med oss for å seile mot Curacao. Vi stoler ikke på båtegenskapene til de norske gjestene og vil ikke risikere at Karl må seile 20 timer i strekk fordi disse henger over rekka. Trond Eirik skal vi hente opp igjen i Curacao om ca 10 dager. Da det blir en stund til vi kommer til Columbia har vi handlet så mye mat som vi klarer å stue i båten. Alle skott er fyllt opp til randen.

Vi skulle egentlig ha reist i kveld men etter et lite uhell igår så måtte dette utsettes. Vi leide oss bil igår for å kjøre litt rundt øya. I løpet av natten så hadde vi et innbrudd i denne og vi har derfor tilbrakt hele dagen idag hos bilutleier og på politistasjonen. Der med fikk vi ikke handlet inn alt som vi trenger for turen. Men vi satser på å sette avgårde imorgen torsdag.

Solong longgone.

 

 

 

Seilas til aruba

Forrige reisebrev bar litt preg av å være skrevet i bakrus og dårlig humør. Vel for å gjøre historien litt lenger… Vi hadde en siste fest med gjengen, dvs oss og damene, tirsdag kveld dagen før vi skulle reise. Vi hadde kjørt rundt med leiebil hele dagen fra strand til strand med kjøleboksen full av øl og is (den ble tommere etterhvert). Bilen ble parkert utenfor restauranten ved marinaen og forlatt for kvelden. Da vi henter bilen neste morgen så vi at noen hadde brutt seg inn i bilen. Disse smarte tyvene hadde brukt masse krefter og tid på å bryte seg inn via bakdøren i stedet for å knuse et enkelt vindu. Det kostet oss 5000kr i egenandel. Karl og Ale tilbrakte hele onsdagen enten på bilutleien, politikammer og verksted. Vi var 4 ganger politistasjonen og fikk forskjellige informasjon hver gang. Tilslutt endte det med at de ikke ville skrive en rapport fordi vi ikke hadde faktura på utstyret som ble stjålet fra bilen. I bagasjerommet lå feks et videokamera og kjøleboksen (med noen øl igjen), t.o.m reservehjul og jekk hadde de tatt. I tillegg til disse problemene hadde vi begge en gedigen hangover hele dagen!

Så derfor måtte vi utsette seilaset til torsdagen. Da tok vi en svipptur til Coche for at Ale skulle få besøke sin kone siden han skulle være med oss i nesten 3 uker. Dagen etter seilte vi videre til Tortuga. Dvs seiling ble det ikke mye av, vinden var fraværende og vi måtte kjøre motor i 12 timer. På vei over fikk vi en 4 kilos tunfisk som ble dagens lunsj og middag. Siden det var helg hadde rike venezuelere tatt med seg silikonbabene sine til Tortuga. Ronny og Kjeka var meget fornøyd med Tortugas severdigheter. Før vi seilte videre satt vi i 1 time og så på en kamikaze pilot som fløy runde på runde 5 meter over bakken over flyplassen og over båtene.

Vi heiste den nye genoan for å prøve den ut på et lite dagsseilas mot Cayo Herradura. Dette er en liten øy formet som en hestesko og ligger bare noen mil utenfor Tortugas nordvest kyst. Men vinden løyet og vi endte med å kjøre motor de 3 timene det tok. Etterhvert merket vi at det kom røyk fra motoren og da Karl åpnet døren til motorrommet sprutet det av oljesøl. Men vi kom oss helskinnet frem uten at motoren stanset og fant ut at lekkasjen kom fra peilepinnen. Denne måtte vi stripse fast for å unngå mer oljesøl. På Cayo Herradura hadde rikingene funnet seg en ny måte å frakte silikonen, nemlig med helikopter. Dagen etter tok vinden seg godt opp og Karl og Ale fikk seg en god kitesession. Begge var enige om at Cayo Herradura var den beste plassen de hadde kitet på til nå.

På vei ut fra Cayo Herradura mot Los Roques får vi en ca 1,5 meters Barracuda som sikkert veide over 10 kilo. Ale jobbet hardt med snøret men det hele endte med seier til Barracudaen og brennmerker etter snøret i hendene til Ale.

Los Roques er en samling med koralrev og koraløyer midt ute i havet utenfor Venezuela. Det hele er en gedigen nasjonalpark og Venezuelerne er veldig stolte av denne. Her kommer turister fra hele verden og dette viser seg igjen på prisene som er dobbelt så høye som på Margarita.

Det blåste godt hele veien over til Los Roques og vi kunne konstatere at den nye genoan holder mål og vel så det. Den er 6-7m2 større enn den gamle og gir oss mye bedre fart. Vi hadde akkurat ankret opp ved den sørlige inngangen til Los Roques ved øya Buchiyaco da vi ser en diger Manta Ray 2 meter fra båten. Karl hopper etter med maske i rene Steve Irving stil men den forsvinner raskt. På kvelden blir vi introdusert inn i Dominoens verden av Ale (domino er veldig stort i Venezuela) og Ale blir introdusert til Akeviten. Kanskje litt vel godt introdusert fordi han var veldig stille dagen etterpå.

Neste dag seiler vi mot øya Francisqui. Vi er oppe og hever anker før kl 8. Frokosten blir inntatt under seil. Vi har funnet ut at båten seiler fint bare på genoan i medvinden så nå er det bare den vi bruker. Ale prøver atter engang fiskelykken men mister 2 barracudaer på 30 minutter. Da må han pent overlate snøret til noen andre og vi haler ombord en 1 kilos makrellfisk til lunsj. Vinden vedvarer heldigvis på Francisqui og Karl og Ale kiter mens Kjeka og Ronny koser seg med Venezuelske fotomodeller på land. De holdt en fotoshoot for et bikinimerke på stranden og “gyttane” var igjen meget fornøyd med severdighetene.

I den opprinnelige planen skulle vi ha møtt Trond Eirik på Gran Roques. Han måtte en tur hjem pga syk bestemor og hadde planlagt å treffe oss her, og sende Ale hjem med fly. Men da vi sjekket ut fra Porlamar fant vi ut det det ikke gikk an å bytte mannskap på Los Roques og derfor måtte vi treffe Trond Eirik på Curacao. Han hadde kjøpt flybilletter til seg og Ale så det var jo penger ut vinduet. Ale var glad for å få forlenget sitt opphold på båten men hans kone var ikke like fornøyd.

Vi tok 1 natts ankring på Gran Roques hvor Ronny og Kjeka endelig fikk brukt litt penger ved å spise på restaurant. Vi fikk shoppet litt brød og mel men ellers var det skralt i butikkene fordi forsyningsbåten kom ikke før senere på dagen. På fredag gikk turen så til øya Cresqui hvor Karl og Ale kitet igjen mens “gyttane” slikket litt sol på stranden. De hadde hørt fra oss at Cresqui var fullt av venezuelske turister i helgene og ble litt betuttet da vi måtte seile videre lørdags morgen. De hadde håpet på å se litt flere severdigheter.

En av de 2 siste utpostene på Los Roques før Aves øyene er Dos Mosquises. Her holdt det til en oppdrettsanlegg for skilpadder som vi tok et pliktfullt besøk til bare for å bevise at Venezuela ikke bare dreier seg om silikon. Da vi skal forlate øya 2 timer før solnedgang får vi problemer med girvaieren igjen. Maskinist Kjeka blir satt på oppgaven men han finner ut at han mangler noen bolter og skruer. Da utgangen til Dos Mosquises er trang og fullt av rev bestemmer vi oss for å ta natten her og seile neste morgen i bedre lys. Neste morgen har vi maskinist Kjeka i motorrommet for å skifte gir mens vi navigerer oss ut gjennom revene. Under seilaset til Aves får vi en svær Dorado på kroken. Men etter 5 minutters kjemping med fisken hengende på badeplattformen mister vi den. Kleppen røk og vi glemte å gi fisken rom for å roe den litt ned.

Aves øyene er Venezuelas siste før ABC øyene. Disse ser ut som en forminsket utgave av Los Roques med noen småøyer og masse rev. Aves er fugl på spansk og øyene er kalt så etter de tusenvis av fuglene som holder til der. På vei ut fra Aves får Kjeka to 4 kilos barracudaer på 5 minutter. Karl gir fiskene en overdose rom for å unngå at vi mister de også. Ale mener fisken garantert var venezuelsk slik som den svelget unna rommen med åpen kjeft.

Etter nesten et 2 ukers seilas ankommer vi Curacao. Trond Eirik finner vi sittende i baren sammen med mannskapet på Helen Kate, en annen norsk båt vi møtte i Porlamar. Curacao har den siste marinebutikken så langt vest i Karibien og vi måtte få handlet diverse nødvendige deler. Ellers syntes vi ikke mye om Curacao. Dyre priser, langt fra ankerplass til byen og butikker, og når i tillegg neste alle damer har hoftemål på minst 1 meter sier det seg selv at vi måtte komme oss vekk fort.

Aruba har vel alle blitt kjent med via sangen Cocomo av Beach Boys (trur eg). Vi tok oss en tur inn i byen men fant bare turistfeller med dyre butikker og enda dyrere øl, og bare cruiseturister. Vi gikk hoderistende tilbake til båten. For en drittplass. Neste dag hadde Ale og Karl seg en spasertur inne i byen og fant da ut at hadde vi gått 100 meter vekk fra sjøen hadde vi funnet den lokale delen av byen hvor prisene var halvert. Vi så litt mer lyst på å være her 1 uke til det nye mannskapet mønstrer på.

Dagen vi ankom Aruba var selveste fullmånedagen og det betydde fest på Club Havanna på stranden hvor vi var ankret. Her var det fullt av folk men vi syntes det var litt stive priser med $4 for ølen. Dagen etter mønstret Kjeka av og var litt lei seg at han gikk glipp av Lionel Richie konsert på kvelden. Ronny og Trond Eirik tok turen til konsert mens Karl og Ale gikk på lokal bar i byen. Planen var å møtes på baren hvor vi er ankret senere på kvelden. Da konserten var ferdig var Ronny og Trond Eirik litt desorientert og havnet inne i byen. De går inn en bar for de syntes det var godt liv der inne. Og selvsagt var det den baren Karl og Ale befant seg. Aruba er ikke store plassen.

I skrivende stund har både Kjeka og Ale forlatt båten. Ronny skal være her til fredag, mens Arnti kommer idag. Og vi venter Nina og Kurt fra Trondheim på lørdag. Karl traff Nina på Aruba for noen år siden hvor de begge var mannskap på båten Sommerfuglen til Ole og Roger. Hun hadde fått tips fra Ole om at vi var ute og seilet og ville gjerne være med oss.

Solong longgone.

 

 

 

Aruba og Langs kysten av Columbia

Etter at Kjeka og Ale har dratt og Arnti har mønstret på seiler vi opp til kitestranden nord på Aruba. Forventningsfulle reiser Karl og Trond Eirik inn bare for å få beskjed om at kiting kun er tillatt før kl 11 og etter kl 17. Dagen etter har vinden roet seg og ingen kiting er mulig. Skuffet motrer vi tilbake til ankring utenfor flyplassen for det er ingen seilevind lenger. Ronny skal mønstre av, og Kurt og Nina skal mønstre på. Vi prøver fiskelykken men ikke et napp engang. Attpåtil så blir vi stoppet av kystvakten som strengt påpeker at vi ikke har tillatelse til å fiske siden vi ikke er lokale.

Ronny kom i kontakt med en dame på stranden som han mente kikket på ham hele tiden. Den samme damen hadde sittet ved siden av Arnti, Ronny og Karl på restauranten og litt guttesnakk var det jo og selvsagt kommenterte vi attributtene til henne. Vel da Ronny prøvde seg på tastaengelsken viste det seg at hun var norsk. Flause. “Jeg vi’kke ha noen bekjentskaper” fikk Ronny beskjed om. En skal være litt forsiktig hva en snakker om selv på norsk i utlandet.

Rett ved ankringsplassen ligger en restaurant (som vistnok skal ha vært med i The Bachelor på tv) hvor vi pleier å legge dinghy’en. Arnti, Trond Eirik og Karl tok seg en “liten” tur på byen. Da vi kom tilbake ble vi stoppet av en vakt som ikke ville la oss slippe til vår dinghy. Vi prøvde å forklare men han sto på sitt. Han ringte sin sjef og vi må til med en ny runde med forklaring. “Bare vent litt så kommer jeg” fikk vi beskjed om. 3 minutter senere dukker 4 politimenn opp og vi må atter igjen forklare oss. Først forstår de ikke at det er vår dinghy og de tror vi skal stjele den. Da vi også mangler identifikasjon er de sikre på dette. Vi foreslår at 1 eller 2 av dem blir med Karl ut i båten for å hente papirene. Men dette vil de ikke gå med på. Så går det gått opp for dem at det er vår dinghy men da sier sjefspolitiet “You are to drunk to ride the dinghy” og at vi må sove på stranden. “Are you f***ing kidding me!” var Karl sin litt vel kjappe replikk. Etter å ha forklart at vi aldri har blitt behandlet slik i noen land i Karibien, “Only in Aruba”, blir det en liten powwow mellom de 4 politimennene. Etter noen minutters diskusjon på et uforståelig språk konkluderer sjefen “You may go but on your own risk, Sir”. “Yes sir” svarer vi i munnen på hverandre. Nå skal det sies at disse politimennene var veldig hyggelige og tonen i diskusjonen var gemyttelig.

Dagen etter har også Nina og Kurt ankommet og vi henter dem på flyplassen. Mens vi venter på dem blir vi lettere forundret over alle amerikanerne som kommer ut av flyplassen med tonnevis av bagasje. Vi så flere par, både unge og gamle som sikkert hadde 15 kolli tilsammen. På kvelden kommer Gunnar og Invild fra båten Helen Kate over og vi har vorspiel før vi drar ut på byen. De er litt stolte over å ha fått seg nytt kjøleskap og det må sies at vi er litt misunnelige når vi kjenner hvor kalde deres øl er. Arnti, Kurt og Nina blir igjen ombord men vi kan vel si at oss seilere gjorde ingen skam på nordmenn ute på byn (eller?). Ingen vakt stoppet oss på vei ut til dinghyen denne gang. Noe som var like greit for da vi tidligere på kvelden reiste ut hadde han fått seg en diger firbent venn av en rottweiler.

Arnti har ikke klart å tilvenne seg til regler ombord og eller bølgene. Selv om det såvidt har vært krusninger på sjøen de siste dagene. Han bestiller derfor fly og hotell i Cartagena, og flyr samme dag som vi seiler. Så er planen at han kommer ombord igjen når har komt frem.

Forrige gang vi seilte til Cartagena tok vi en stor bue rundt kysten av Columbia fordi vi hadde hørt at de var farlig der. Men i det siste har vi lest flere plasser at mange seiler hadde begynt å seile langs kysten for å stoppe underveis til Cartagena. Vi fant også en reiseguide fra en annen båt som hadde gjort dette seilaset mange ganger og aldri hatt problemer. Derfor bestemte vi oss for å prøve dette. Som dere vil lese så var det eneste store problemet vi hadde at vinden kom fra vest dvs motvind. Og det i et område hvor det nesten aldri blåser vest! Men så er også dette havområde kjent for sine lumske sprell og det er rangert som 1 av de 5 verste havstrekkene i verden.

Første del av seilaset hadde vi det så vindstille og flatt hav at tom Arnti hadde tålt turen. Vi hadde besøk av delfiner flere ganger og for første gang ser vi delfiner som hopper (dette er noe som vi misunnelig har lest og hørt av andre seilere). Første stopp er Monjes del Sur, en liten Venezuelsk øy som ser ut som om noen har plassert en diger stein midt i havet, hvor det blir brådypt på alle sider. Den venezuelske kystvakten har en liten base her men disse er veldig vennlige og tillater alle seilere å ligge her uten å sjekke inn i Venezuela. Snorklingen er helt fantasisk rundt øya med masse fisk deriblant digre Barracudaer. Fisking fra dinghy gir da også en 15 kilos Barry etter bare 5 minutter. Samtidig som vi haler og drar i denne hopper en diger rokke opp fra vannflaten bare noen meter borte. Vi gledet oss til å spandere noen kilo på det andre 2 båtene som ligger her bare for å få beskjed om at de har fått tilsvarende fisk samme dag. Vinden har derimot snudd til vestavind noe som gjør det veldig ubehagelig å ligge her da viken er vendt mot vest og bølgene kommer rett inn.

Sent på dagen 2. dagen vår på Monjes del Sur kommer det en tordenstorm med masse vind og regn. De andre 2 båtene forlater havnen for å seile mot Cartagena og vi bestemmer oss for å ta følge. Da hadde vi ligget og stanget i brygga og ødelagt 2 fendere og 1 tau. Vi mister etter hvert begge båtene og blir seilende alene. Vinden kommer fra vest på dagtid men på natten er det vindstille. Derfor blir det mye motorkjøring på oss. Vårt første planlagte stopp måtte utgå pga det ikke var ly for vestavind og vi kjørte videre til Riohacha. Dette fordi vi begynte å få lite diesel og måtte fylle. Rett utenfor Riohacha ligger det 2 gassplattformer og vi kjørte mellom disse. Da fikk vi besøk av kystvakten som kom ombord og forklarte at de var ulovlig å kjøre mellom plattformene. De gjennomsøkte båten, fyllte ut noen papirer og ga oss en advarsel. De var veldig hyggelige og beklagde så masse at de måtte bry oss, som de sa “but it is our job sir.”

Ifølge de opplysningene vi hadde skulle Riohacha være port of entry i Columbia. Men da vi kom til sikkerhetskontoret (Direktorate Administracion de Seguridad) ble vi møtt med “hvorfor kommer dere her og plager oss isteden for å seile videre til Cartagena” (kortversjonen). Vi måtte forklare at vi trengte diesel og måtte veksle penger for å betale. Og vi fikk ikke veksle for vi ikke hadde stempel i passet. Enden på visa var at sjefen på kontoret fulgte oss rundt i byen for å veksle penger og fylle diesel, og til brygga for å se at vi reiste avgårde. En kan trygt si at vi ikke følte oss veldig velkomne. Nå var det blitt mørks og det var så mye bølger at vi ikke klarte å lande dinghy’en til stranden. Så Karl måtte fire jerrykannene med diesel ned fra brygga til Trond Eirik og Nina i dinghy’en som duppet opp og ned i 1 meters bølger. Deretter måtte Karl hoppe fra brygga 3 meter ned i vannet for å komme i dinghy’en. Nå var det veldig ubehagelig å ligge ved anker her i 1 meter bølger så vi fylte diesel på tanken og kom oss avgårde. Vinden snur etter noen timer slik at vi kan gå for seil igjen til de 5 buktene..

Ca 120 nautiske fra Cartagena ligger det 5 bukter som kan minne litt om fjordene i Norge. Det er høye skogkledde fjell rundt og dypt vann inne i buktene. Men helt innerst ligger det en liten strand og dybden er ca 9-10 meter nesten helt inne ved land. Den første vi besøker er helt øde og vi ligger helt alene. Neste bukt er bebodd og her ligger det også 2 andre båter. Vi får vi besøk av 2 (far og sønn) av de lokale fiskerne som inviterer oss på middag senere på dagen. Faren Renaldo viser seg å være en riktig hyggelig kar og vi snakker masse med ham før og etter middagen. Det bor ca 50 personer her som livnærer seg på fiske og turisme. Det går faktisk vei over fjellene gjennom jungelen til denne avsidesliggende plassen. Han forteller at de finnes jaguar, apekatter, papegøyer og antiloper i jungelen som forøvrig er en av Columbias nasjonalparker. Jakt er dog forbudt her selv om han innrømmer at antilopen smaker godt. Vi har akkurat gått tomme for gass og får ikke laget mat, men Renaldo ordner for oss å kjøpe boller slik at vi klarer oss til Cartagena. Men det var litt stusselig å leve 24 timer på søte boller.

Etter 7 dager med vestavind hadde vinden nå snudd på øst slik at vi hadde god medvind nesten helt til Cartagena. Siste 3 timene måtte vi dog gå for motor fordi vinden løyet helt. Da vi får kontakt med mobilnettet tikker det inn meldinger fra Arnti som lurer på hvor vi er. Han får beskjed om å pelle seg til marinaen for å møte oss der. Vi morer oss med alle historiene fra Arnti om hvordan han hadde blitt lurt for penger de dagene han var alene i Cartagena. Den natten var en av de varmeste nettene vi har hatt og alle lå og svettet. Kurt og Nina fant da ut at de ville ha litt hotell-liv med aircondition de siste dagene, samt at de ønsket å gjøre litt sightseeing i Cartagena. Så Arnti guidet dem til det hotellet han brukt, samt litt rundt i gamlebyen. Gutten hadde jo blitt lokalkjent i de trange gatene i gamlebyen.

Det er kjekt å være tilbake i Cartagena igjen, en av koseligste storbyene vi har besøkt. Vi hadde forventet at det lå masse båter her fordi vi hadde lagt merke til at det var lite båter både i Porlamar og Curacao. Men også i Cartagena har båtene uteblitt. Kanskje alle amerikanerne er blitt skremt av alle spådommene om den verste orkansesongen til nå. Som bare har vist seg å slå fullstendig feil, heller motsatt. Greit for oss det betyr mindre mas på marinaen.

Nå har også Kurt og Nina reist til hjem til Norge så da er vi bare gytta boys igjen. Byen er gjort utrygg opptil flere ganger men det blir en annen historie.

Solong longgone.

 

Karneval og Missekåringer

Cartagena var en av de første byene som spanjolene grunnla i Sør-Amerika. Pga av sin plassering ble den en viktig havn for å sende hjem alt gullet som ble robbet fra indianerne. Derfor har Cartagena alltid vært en rik by noe som også gir seg til syne i masse flotte gamle bygninger. Selve gamlebyen er godt tatt vare på og står på UNESCO sin verneliste. Byen er også i dag den travleste havnen i Sør-Amerika og på containerhavnen losses store skip dag og natt.

Arnti hadde fått seg 9 dager alene i Cartagena og fått slappet av mens vi seilte fra Aruba til Colombia. Dermed var han blitt mer innstilt på livet ombord i båt. Noe syting og klaging var det til å begynne med men etter hvert begynte han å fable om at han kunne tenkt seg å kjøpe seilbåt selv. Hvordan skulle det gått med en kar som ble sjøsyk med en gang det kom krusninger på sjøen og som må vaske sandalene og hendene 10 ganger til dagen i ferskvann fordi det var litt salt på dem!

Det lå 3 andre norske båter i havnen da vi kom inn, 1 av dem hadde vi truffet fra før, Jan Christian (JC) og Paal på Sloth. I tillegg traff vi også svenske Mads og danske Bent som vi hadde møtt i fjor. 1 uke etter oss så kom også Gunnar og Ingvild på Helen Kate inn og ca 2 uker senere kom det enda en ny norsk båt inn i havnen, en stor katamaran kalt White Admiral. Noen som kan sin norske seilerhistorie vil huske en båt ved navn Red Admiral som seilte jorden rundt fra 77-82. Stein og Diana Hoff skrev mange bøker fra denne tiden og er derfor kjendiser blant mange andre nordiske seilere her. Vi ble invitert ombord for en omvisning og en prat. Det er litt farlig for oss å gå ombord i en katamaran for her er plassen stor og vi begynner igjen å drømme om ny båt. Så nå ligger det 5 norske båter her og quizen på vhf’en en dag lød “Hvor mange norske båter ligger det i havnen”. Svaret var “too many”. Vi vet å gjøre oss bemerket med andre ord.

Første kveld på byen ble vi kjent med noen Columbianske jenter og disse ble selvsagt invitert på en seiltur til Isla Rosario. Dette er en liten øygruppe ca 4-5 timers tur borte. Her er vannet mye mer innbydende å bade i samt at det er veldig stille og avslappende her. Men dessverre måtte vi gjøre turen 1 dag kortere enn planlagt da vi fikk vår dinghy og motor stjålet her. Vi må innrømme at vi har blitt litt sløve med å heise og låse dinghyen fast så det er mest vår egen feil. Men så har vi gjort dette i nesten 6 måneder i Venezuela uten problemer. Det ble en dyrebar lærepenge. Heldigvis har vi fått kjøpt oss brukt motor og dinghy fra 2 andre båter men det kostet allikevel 1500 USD.

Vi har også fått besøk av Esther og Matthias. De fikk litt problemer med flybilletten til Colombia et par dager før avreise, men etter en del telefonsamtaler og truing med saksøking fikk de pengene tilbake. Dermed måtte de bestille nye billetter med noen dager senere avgang enn planlagt. Vi var på seiltur til Islas Rosario og fikk ikke mailen hvor de meldte fra om dette. Da vi kom tilbake reiste Trond Eirik til flyplassen for å hente dem og ventet forgjeves i 2 timer på flyplassen.

Karl har vært og sjekket hva øyeoperasjon koster her. Da han fikk vite at dette kostet under 4000nkr var han ikke sen med å bestemme seg da samme operasjon koster ca 28000nkr hjemme. Sammen med JC fra Sloth tok han turen til klinikken. Sammenliknet med et norsk sykehus var det som å komme til et 5 stjerners hotell. Det var marmor overalt, nytt utstyr og nye møbler. Vi skulle egentlig bare høre om priser og bestille time til senere. Men etter en halv time var vi inne på legens kontor for en sjekk og en halv time senere hadde vi bestilt time for operasjon. JC hadde en liten irritasjon på øye og måtte til en spesialist. Han hadde akkurat skrevet under på Visa kvitteringen da spesialisten pirket han på skulderen og sa at det var hans tur. Mer effektiv kan det ikke gjøres. Vi har nå hatt den siste kontrollen og er klar for operasjon imorgen. Det gleder vi oss til.

November 11 er frigjøringsdagen til Cartagena og dette feires med en ukes fest. Karneval, parader og missekonkurranse står på programmet den uken. Selve missekåringer er veldig stort her i Columbia. Overalt ser vi kåringer av miss ditt og miss datt. Men størst er allikevel Miss Columbia og Miss Cartagena. En kveld var det missekåring i marinaen for lokale småjenter i 10-12 års alderen. Masse unger sto og hylte og skreik på sin favoritt. Vinneren ble båret på gullstol ut av marinaen. En skal tidlig krøkes i dette landet.

Da Karl og Arnti en dag gikk en liten tur i gatene i gamlebyen havnet de rett inn i en kolonne med Miss Columbia jenter kledd i hvit kjole som spaserte gjennom byen. Hvorfor er aldri kameraet med når du trenger det! Alt stoppet opp hvor enn disse jentene gikk og de fikk oppmerksomhet som verdensstjerner.

Også under karnevalet er kandidatene til Miss Columbia og Cartagena høydepunktet. De er plassert på store flåter og alle heier når de kjører forbi. Hver dag denne uken stiller disse missene opp på forskjellige arrangementer mens selve kåringenene skjer den 11 og 12 november. Parader av forskjellige slag skjer også hver dag i uken og store tribuner er satt opp langs veiene. Kasting av vann, mel og spruting av skum fra bokser på forbipasserende er også en tradisjon og vi var ganske våte etter en dag i byen. For å holde tritt med ungene som sprutet skum kjøpte vi selvsagt våre egne bokser og utkjempet krig på tribunene med dem.

Det var ganske imponerende å se på alle disse paradene. En blir nesten flau av å være fra Norge og at 17. mai er vår nasjonaldagsfeiring, for dette kan ikke sammenliknes. Alle har lagt sin sjel i å lage forskjellige fargerike drakter. I tillegg danser alle hele tiden i flere timer i strekk mens toget varer. T.o.m. små unger som knapt kan gå viser dansetrinn som vi bare kan glemme. Ikke merkelig at vi nordmenn kalles trær når vi viser oss på dansegulvet.

Billetter til selve Miss Columbia kåringen kostet 600nkr noe som vi syntes ble litt i drøyeste laget. Men til Miss Cartagena derimot var fri entre og ble holdt på Plaza del Toros, dvs tyrefekterarenaen. Vi troppet opp sammen med ca 10.000 Columbianere hvor veldig mange var i tenårene. Det var litt av et show som ble satt opp med masse musikk og dansing og taler. Litt for mye syntes vi som var kommet for å se på missene. Hver tribuneseksjon hadde sin favoritt og når navnet hennes ble nevnt eller hun viste seg på scenen, var det stormende jubel, kasting av papirbiter og selvsagt fyrverkeri. Det hele ble litt langtekkelig i lengden men vi koste oss alikevel.

I tillegg til å være en koselig by på dagtid hvor en kan rusle rundt i gamlebyen og ta inn atmosfæren (samt titte på damer), så har også Cartagena et heftig uteliv. Det finnes et utall uteplasser i gamlebyen som er fulle av folk. Litt europeisk musikk spilles innimellom, men salsa og merenge musikken dominerer. Etter en flaske rom så våger også vi nordmenn oss utpå mens de lokale flirende ser på. Men columbianere er imøtekommende så det er ikke vanskelig å komme i kontakt med dem selv om vi danser som klovner. Og damene prøver i hvertfall å lære oss å danse om enn noe hoderistende og med latterkrampe.

Arnti takket for seg i forrige uke etter 5 uker på ferie. Han fikk nesten 4 uker ombord i båten og fikk med seg festivalen og missekåringene i Columbia. Vi tror han var fornøyd med ferien når han reiste. Det var i hvertfall lite klaging den siste tiden.

Solong longgone.

 

Cartagena

I det siste har vi virkelig fått erfare at det er regntid her i nordlige Sør-Amerika. Første måneden vi var her regnet det nesten ikke og vi hadde opphold på 1 uke uten regn under karnevalstiden. Men uken etter karnevalet fikk vi en hel dag med regn, selvsagt den dagen vi hadde planlagt å seile til Isla Rosarios med Esther og Matthias. Forrige lørdag hadde vi det verste regn og tordenværet til nå. 3 timer med fossregn og lyn og torden hele tiden. Dinghyen holdt neste på å synke av alt vannet.

Men vi kom oss til Isla Rosario alikevel om enn 1 dag forsinket. Vi hadde nå lært av vår feil og heiser opp dinghy hver kveld. Esther og Matthias bruker timevis med å snorkle for å se på koralrevene. Denne gang seiler vi også videre til neste øy hvor det ligger et akvarium. Her fikk vi se når vaktene mater fisk og hai. Esther tok seg også en svømmetur med en delfin. Men denne var mest opptatt av å vise seg frem til oss som tok bilder.

Karl og JC på Sloth har nå gjennomført operasjonen på øynene for å slippe å bruke briller. Selve operasjonen tok vel bare 10 minutter og vi kjente ingenting pga bedøvelsen. Men 1 time etter operasjonen kom smertene og disse var voldsomme. Etterhvert klarte vi ikke å holde øyene oppe og prøvde å legge oss i båten for å sove smertene av. Etter noen timer ga vi opp og proppet oss med smertestillende så fikk vi ihvertfall sove. De neste dagene var det ikke så vondt men vi måtte legge oss nedpå noen timer til dagen for å hvile øynene. For tiden begynner vi å se ganske klart men det tar enda 1 måned før synet er 100%. Operasjonen koster oss rundt 4000 kr dvs 1 års forbruk av linser eller et par briller. Vi kan absolutt anbefale andre å ta seg en måneds ferie i Cartagena med øyeoperasjon som formål. Totalt slipper en garantert mye billigere unna enn å gjøre dette i Norge, og får en fin ferie i en fantastisk by på kjøpet.

Lunsjen er den viktigste middagen her og veldig mange kolumbianere går ut for å spise den. Lunsjpausen her varer i godt 2 timer. Det finnes et utall restauranter som kun er åpne ved lunsjtider. Og disse har veldig billig og god mat. Det er vanlig at det serveres varm suppe før en tallerken med varm mat. Med en jus til så koster alt dette rundt 12nkr. Vi klarer ikke å lage så billig mat i båten engang.

At det er farer med seilerlivet fikk vi erfare her om dagen. En kar fra alaska og hans tyske kjæreste kolliderte på vei til Panama med en stor lastebåt midt på natten. Masten knakk og måtte kuttes så ikke denne skulle slå hull på båten. Dermed forsvant både mast og seil rett til bunns. Det ble ikke andre skader på båten slik at den holdt seg flytende så de kunne slepes tilbake til Cartagena. Og heldigvis fikk ingen av dem fysiske skader men de var ganske oppskakede etterpå. Karl, Gunnar og Inghvild hadde spist middag sammen dette paret kvelden før ulykken. Og da hadde Gunnar fortalt om en annen nordmann som hadde kollidert over Atlanteren og mistet båten. Kanskje det bringer ulykke å snakke om sånt.

Mens Karl og JC holdt seg i Cartagena ombord i Sloth pga dårlig syn drar Trond Eirik og Longgone med Paal, Esther og Matthias nordover til Santa Marta. De stopper 1 natt ved Punta Hermosa og drar videre neste dag. Men utenfor Baranquilla måtte de snu pga mye vind og bølger. Vi ble litt overrasket av å treffe dem på brygga etter bare 3 dager. Men de var bare innom for å bunkre og reiste sørover til Isla Beru neste morgen. Etter ryktene og bildene så var dette alt i alt en meget vellykket tur. Noen dager senere reiste Esther og Matthias tilbake til Norge.

I marinaen har de kabeltv som viser engelske fotball samt Champions League. Så alle United kamper som vises er blitt sett de siste månedene. Selv om Karl pga dårlig syn måtte legge inn en liten forsinkelse på jublingen ved scoringer slik at en pinlig situasjon kunne unngås (som feks å juble for feil lag).

Gunnar og Inghvild på Helen Kate skal ta turen hjem til Norge for julen og kommer ikke tilbake før vi reiser. De hadde masse pinnekjøtt liggende og Esther og Matthias hadde med pinnekjøtt til oss. Da noen kompiser av JC kommer på besøk snart med mer pinnekjøtt bestemte vi oss for å lage en norsk julemiddag for oss nordmenn allerede nå. Nina og Henrik fra Bika, Gunnar og Inghvild fra Helen Kate, Karl og Trond Eirik fra Longgone, og Paal og JC fra Sloth deltok. Gunnar donerte også en flaske med akevitt så alt var lagt til rette for en riktig god middag. Og vi kunne nok engang bekrefte at pinnekjøtt smaker helt fantastisk når en er langt hjemmefra.

Trond Eirik og Paal har tatt seg en sightseeing tur rundt om i Columbia. De skal treffe kolumbianske venner i Santa Marta, Bucaramanga og Medellin så vi forventer masse gode historier når de kommer tilbake.

Imens er Karl og JC igjen for å passe båtene. Sammen med Bika og Yamana har vi foretatt en innsamling for en organisasjon som driver en skole for fattige barn. Ca 70 av innbyggerne i Columbia regnes som fattige og 30% av disse har ikke engang penger til mat. Selv om Cartagena kan virke som en rik by er situasjonen her enda verre, 48% regnes som ekstremt fattige dvs at de går sultne til sengs hver dag. Innsamlingen blant seilerne som ligger i Cartagena gikk over all forventning for vi fikk inn rundt 3000nkr. Vi har også fått inn masse penger via vår konto. Vi kommer tilbake til total summen i neste reisebrev.

Vi holder på å gjøre båten klar for seilas fra Cartagena til Aruba og videre mot Trinidad. Ny autopilot er kjøpt inn og motoren har fått en overhaling. Kan ikke akkurat si at vi gleder oss å forlate Cartagena eller å seile mot vinden og bølger til Aruba.

2 kompiser av JC har kommet på besøk, Guttorm og Stian. De sov de 2 første nettene i Longgone men ville bo på hotell resten av uken. Vi var ute på byen onsdagskveld og på vei hjem til hotellet blir Guttorm ranet. Dette var sent på natten og han var alene. En kar fektet med en hjemmelaget kniv mens 2 andre tok fra ham alt han hadde i lommene. Ikke en særlig kjekk opplevelse for guttene som nettopp har kommet til byen. Den samme natten var de tilbake i båten og sov der.

En liten kuriositet er at snittalderen på norske seilere i Cartagena er 32 år.

Solong longgone.

 

Seilerlivet er ikke bare dans på roser

Problemene vil ingen enda ta i det siste og vi har hatt masse å fikse på båten. Vi har ikke fått ordnet en ting før neste problem dukker opp. Selv om arbeidskraft er billig her i Cartagena så blir det masse utlegg etterhvert. Mye av tiden vår går også med til å finne diverse deler og dette er ikke alltid lett da vi har en båt med metriske mål mens her går det meste i tommer.

Noen dager før jul var vi innom skolen som vi hadde samlet inn penger til. Disse hadde juleavslutning med ungene hver dag siste uken før jul. Vi fikk en omvisning på skolen og i området rundt hvor elevene bodde. Noen av disse familiene lever på 150-300 nkr pr måned. T.o.m i Columbia er det vanskelig. Forøvrig fikk vi inn 8230nkr på innsamlingen og vi vet at skolen skal bruke noe av dette til nye stoler for elevene.

Vi hadde nok en norsk julemiddag sammen med de andre norske båtene på julaften med pinnekjøtt og akevitt. Guttor og Stian hadde med seg 4 kg fra Norge og Karl hadde en liten skvett akevitt på lur som var behørlig spart siden Venezuela. I tillegg hadde vi et lokalt innslag med Jennifer og moren som hadde laget desserten på kolumbiansk vis. Resten av kvelden ble tilbrakt på båten Yamana til Alice og Peter.

Etter planen skulle vi nå ha vært på Aruba men sånn gikk det ikke. Vi la ut med retning Aruba 2 dager etter jul. Samme dag startet også en til nå 3 ukers lang periode med dårlig vær. Ikke helt ønskelig når en skal krysse et av de verste havstrekkene i verden. Så gikk det vel slik det måtte gå. Etter 3,5 dager i motvind på liten storm styrke og opptil 5 meter bølger måtte vi gi tapt. Da hadde vi bare gått 1/3 av hele turen. Motoren stoppet og vi fikk ikke start på den igjen. Dermed var det eneste fornuftige å returnere til Cartagena igjen. Turen tilbake tok 22 timer selv om vi hadde bare ute ca 1/5 del av genoan. På vei inn i bukten ved Cartagena stilnet vinden helt og vi måtte slepe båten med dinghy’en i 2 timer inn til ankringen.

Underveis til Aruba ble vi behørig sjekket av først et jagerfly som sirklet rundt oss i veldig lav høyde. Piloten hadde det visst veldig morsomt for han holdt på med dette i ca 1 time. Deretter kom det et helikopter som svevet i lav høyde rett ved siden av båten i 5 minutter. Karl var ved roret og var sikkert på at de skulle borde oss. Vi hadde på Vhf’en men hørte ingenting så hva de ville vet vi ikke.

Feilsøkingen på motoren klarte vi selv for vi forsto at motoren ikke fikk drivstoff. Men bytting av begge filtre ga ingen resultat. Vi sjekket også alle slanger og drivstoffpumpe men alt så ut til å være i orden. Dermed måtte vi få hjelp av en mekaniker. Etter ca 1 time hadde han funnet trikset. Den manuelle pumpen som skulle brukes til å lufte systemet var så liten at det tok evigheter å fylle primær filtret. Og uten å få ut all luft i drivstoffsystemet vil heller ikke motoren starte. Men ved å helle drivstoff direkte opp i filtret så var det hele løst.

Da vi endelig hadde start på motoren igjen merket mekanikeren at giret virket litt dårlig. Så vi fikk han til å demontere girboksen. Det viste seg at den var riktig så slitt så vi måtte bytte kulelagre samt få sveiset på et stykke som var slitt bort. Som om det ikke var nok, da mekanikerassistenten skulle ned for å sjekke om drivakslingen til propellen var i orden fant han ingen propell. Vi trodde først det var en spøk som vi ikke syntes var morsom. Men mannen var alvorlig nok. Hvordan og når dette hadde skjedd vet vi ikke. Men vi vet at propellen var der sist vi hadde motoren i gang. Så nå er jakten i gang på ny propell.

Alle disse problemene gjorde at vi ikke rakk å komme oss til Aruba hvor søstrene til Karl hadde ankommet. Så nå ar de bestilt flybillett til Cartagena for å besøke oss her. Alt i alt når alle disse problemene skulle skje så er Cartagena en god plass å være for her kan det meste fikses.

Nyttårsfeiringen hadde vi tenkt å tilbringe på havet men nå fikk vi da anledning til å ha den i Cartagena alikevel. Men den ble egentlig litt av en skuffelse. Vi hadde sett for oss at hele byen skulle ta av men må innrømme at nordmenn er vel så galne på nyttår som kolumbianere. I tillegg var det kun felles fyrverkeri som ikke imponerte i det hele tatt. Vi har sett bedre fyrverkeri i andre forbindelser både her og i Venezuela.

Men kolumbianerne gir seg ikke med det. Etter nyttår er det ferie for de fleste folk og det merker vi godt. Det er fullt av folk i byen og hele uken etter nyttår har det vært full fest på byen hver kveld. Vi har dog nøyd oss med 4 dager. Det er også mange musikkfestival i byen med forskjellig typer musikk: dance, techno, latino, klassisk. Vi hadde tenkt oss avgårde for å få med oss DJ Tiesto og Paul Van Dijk (meget kjente DJ’er for de uinvidde) men billettene var såpass dyre (300nkr) at vi ikke tok oss råd til det. Det var like så godt for i følge ryktene var det altfor mange folk og altfor mye dop.

Tyrefektingen startet også første uken i januar og dette tenkte vi at vi skulle få med oss. Men kan vel ikke si at vi stortrivdes av å se okse etter okse ble spiddet i tur og orden av flere matadorer. Flere ganger klarte ikke matadorene å drepe oksen før etter mange forsøk. Vi gikk før tiden og tror ikke vi kommer til å gå på tyrefekting igjen.

Vi skulle egentlig ha vært den første båten som dro fra Cartagena (av våre venner). De aller fleste andre båter skal vestover mot Panama og kanalen. Bika og Yamana har allerede dratt og Helen Kate drar ganske snart. Slik det ser ut nå blir vi den siste båten som drar.

Solong longgone.

 

Glade Dager under karnevalet i Trinidad

Etter å ha plassert Hellen & Anita i båten til en amerikaner siste natten seilte vi ut fra Cartagena rundt midnatt lørdag 28 januar. Det var vindstille i Cartagena bukten men med en gang vi kom ut av bukten kom vinden. Etter 3 timer med motorseiling så kunne vi slå av motoren og gå for seil. Det blåste bare mer og mer jo lenger nord vi kom, store perioder av første døgn gikk vi i 7-8 knop, og på de 2 første døgn gikk vi 300nm med snitt på rundt 6,5 knop. Bølgene var rundt 3 meter men vi er vant med det nå. Med autopiloten som gjør alt arbeid var det faktisk ganske behagelig å seile og det ble mye dvd titting på turen. 2/3 del av distansen til Jamaica unnagjort falt vinden av og dreide fra nordøst til øst. Vi bestemte oss for å droppe Jamaica og seile langs kysten av Haiti hele veien til Dominikanske republikk. Det ble mye motorseiling da vinden stort sett var motvind. Etter 1200nm og 9 1/2 døgn seiling var vi fremme i Casa de Campo marina ca en 2 timers biltur fra hovedstaden Santo Domingo.

Casa de Campo er et kjempedigert området med 5000 ferieboliger for europeere og amerikanere samt en marina for 350 båter. Designer butikkene lå på rekke og rad i havnen her og vi ante at det ville bli en smule dyrt. Men vi skulle bare bunkre diesel og litt mat og få oss 1 natts skikkelig søvn før vi reiste videre. Da også innsjekkingen var dyr kostet 1 1/2 døgns avslapping oss over 2000nkr i bare avgifter.

Vi visste at en måtte ha visum for å komme inn i Trinidad pga cricket VM. Ifølge den informasjonen vi hadde skulle dette foregå på følgende måte: betale 100 USD, sende pass og søknad til et av 4 kontorer i USA, England, Australia eller India. Men vi hadde ikke mulighet for å sende passene våre så vi håpte på å bare troppe opp i Trinidad og si: “What visa?”. Men for sikkerhetsskyld ringte vi rundt til forskjellige kontorer i Trinidad for å høre om vi kunne ordne det på en annen måte. Der fikk vi høre at vi trengte ikke sende passene men bare betale 100USD og sende søknad til immigrasjonskontoret i Port of Spain, hovedstaden i Trinidad, så skulle vi få visumet når vi kom frem. Vi pustet litt mer lettet ut og gjorde som befalt. Nå var skuldrene våre mye mer senket i det vi legger ut på turen til Trinidad. Vi var litt bekymret for at hele karnevalet ville gå i vasken og at Nils ble stående alene i Trinidad.

Turen ned fra Dominikanske til Trinidad gikk nesten uten problemer. Men 2 døgn før vi er fremme vil ikke autopiloten mer og vi må håndstyre siste biten. Nå fikk vi føle hvor mye mer behagelig det var med autopilot. Og når vi var bare 60nm fra målet dreide vinden slik at vi fikk motvind igjen så istedenfor 12 timer bruker vi 22 timer. Vi ankom Chaguaramas i Trinidad kl 5 på natten og la oss til kai ved tollbrygga, og tok oss en velfortjent 4 timers hvil før vi sjekket inn. Da hadde vi seilt ca 2000nm på nesten 17 døgn, en distanse som tilsvarer Stavanger-Gran Canaria.

Nils hadde vært 3 dager alene på Tobago før han kom ombord i longgone. Han hadde tatt flyet fra Tobago til Trinidad og troppet plutselig opp ved båten i marinaen. Ingen problem å være alene i Tobago for det var masse andre turister der som han hadde blitt kjent med. Han hadde snakket med en norsk jente på en bar som når han sa han skulle på seilbåt i Trinidad hadde spurt: “Å, då ska du vel ver med longgone?”. Det var en venninne av David som vi hadde hatt litt kontakt med på mail.

Karnevalet i Trinidad er blant de 2 største i verden og folk kommer fra hele verden for å være med. Opptakten på karnevalet begynner allerede i oktober, og etter nyttår er det arrangementer hver helg som har med karnevalet å gjøre. De siste 2 ukene rundt karnevalet skjer det noe hver kveld, med feks forskjellige musikk-konkurranser i calypso, soca og steelband, eller bare store fester med konserter som varer hele natten. Samt King & Queen kostymekonkurranse hvor kostymene er 3-4 meter i høyde og bredde.

I tillegg til veldig rar engelsk dialekt (som høres veldig sexy ut hos damene) og karneval er det wining og Soca musikk som er kjennetegn til Trinidad. Wining er en dans mellom gutter og jenter som går på at jenta vrikker rumpa med heftige hoftebevegelser opp mot guttens edlere deler. Og damene absolutt elsker dette og rygger gjerne opp mot oss for å wine. En ser også ofte 2 eller flere damer som winer mens 2 gutter som gjør dette er absolutt tabu. Soca musikk er vanskelig å forklare men har gode rytmer til å danse til og passer veldig bra til karnevalsparaden. Det er konkurranse om å lage den beste soca sangen og 10-12 sanger spilles hele tiden overalt. Vi slapp altså ikke unna musikken så det var bare å begynne å like den og lære seg tekstene.

Vi hadde bestilt kostymer 4 måneder i forveien for å være med i karnevalsparaden. Paraden kalles “mas” og består av forskjellig band. Derfor spør også folk om “Are you playing mas?” og “Which band are you playing?”. Hvert band har mange seksjoner som alle har hvert sitt kostyme med et spesielt tema. Torsdagskveld var det fest for The Tribe bandet vi skal være med i. Det var sikkert 5000 personer på denne festen hvor nesten all musikk var soca. Vi var enda ikke kommet inn i denne musikken så helt den store festen syntes vi ikke det var. Nils ble dessuten litt forbanna når den norsk jente kommer bort til han og snakker på norsk. Hun mente han så så norsk ut. Det er typisk norsk å være Nils i Trinidad.

Søndagskveld lå vi og sov for å være klar til nattens karneval. Da hørte vi noen si “Hallo, er ni her?” på svensk. Det var Andreas og Fredrik, kitere fra Sverige, som skal være med oss 1 måned i Venezuela. De er på 5 måneders ferie og kom fra Dominikanske for å være med på karneval og seile med oss videre. Ved en misforståelse så trodde vi de kom dagen etter. Men vi fikk innlosjert dem i båten og ordnet plass i nattens karneval for dem.

Selve karnevalsdagene går fra søndagsnatt til tirsdagskveld. Det startet kl 04 natt til mandag med J’ouvert eller “dirty mas” som det kalles. Vi samles midt på natten til drikke og mat og får utdelt kostymer som besto av t-skjorte og shorts samt maling og gjørme. Så smørte alle dette på hverandre og toget gjennom gatene i store mengder til musikk og dans. Kl 8 var “dirty mas” over og vi reiste hjem for å dusje og skifte til kostymene. Karnevalet med kostymer kalles “pretty mas” og startet kl 12 samme dag. Vi skulle være med et band kalt The Tribe som besto av rundt 20 seksjoner og i hver seksjon var det vel 400 personer. Så var det samme prosedyre frem til kl 8 på kvelden med bare en liten lunsjpause på 1 time. All mat og drikke var inkludert og det spilltes hele tiden Soca gjennom digre musikkanlegg montert på trailere. Nå begynte vi også å komme inn i musikken og kunne synge og danse med. Også drikketrailer, mattrailer og toalett-trailer fulgte med oss i paraden. Festen fortsatte hele natten på forskjellige steder i byen men vi måtte hjem for å sove og hvile beina. Kl 7 neste morgen var det opp igjen for å gå i parade. Vel å gå i parade er vel feil uttrykk for vi mer hoppet og danset enn gikk. Paraden varte hele dagen frem til 8 denne kvelden også. Vi passerte 3 dommerpunkter under ruten for det er stor konkurranse om å bli det beste bandet. Her nådde vi ikke opp for det var bandet MacFarlane som vant med India – The Story of Boyie. Etter nesten 2 døgn og mangfoldige mil var beinene slitne og støle på hele gjengen onsdags morgen!!!

Eneste nedtur var at Karl hadde tatt 300 bilder og videoer og klarte å miste minnebrikken etterpå. Så de aller fleste bilder med karnevalskostymer er forsvunnet og her var det masse godbiter. Men vi har fått tatt vare på noen bilder og video kommer også.

Under karnevalet har vi ligget ved marina i Chaguaramas ca 20 minutt utenfor Port of Spain, på samme marina som vi lå på sist for å klargjøre båten etter kjøpet. Og hvis dere tror at vi bare fester og koser oss så kommer listen over alt arbeid vi har ordnet på båten:  vannlekkasje på dekk og i vannsystem, motorreparasjon, seilreparasjon, impregnering av lazybag og bimini, endring på propell, laget nye mutrer til propell, nytt belte til autopilot, pussing av metall, vasking av båt, nytt elektrisk system, reparasjon av batterilader, lapping av dinghy, ny bilgepumpe, installert ny ovn, maling av skap samt en masse andre småting. Mye å gjøre med båt men så har vi også i løpet av 17 dager seilt like mye som folk gjør på 6 måneder eller mer. Ting går i stykker når en er ute å seiler så mye.

Lørdagskveld etter karnevalet (dvs forrige lørdag) var vi på Zen diskotek som er vel det mest fancy diskoteket vi har vært på. Det går i 4 etasjer med en svær sal med masse balkonger rundt. Vi klarte å lure oss inn på VIP seksjonen og her winet vi med lokale damer til vi var de siste som gikk. Spesielt Nils hadde store problemer med å holde kontrollen mens han winet..

Nils reiste tilbake til Tobago på igår og til Norge på idag onsdag, mens Andreas og Fredrik tar en liten tur til Tobago for noen dager. Vi blir igjen for å gjøre båten helt klar for seilas til fredag (forhåpentligvis).

Solong longgone.