Seilas til aruba

Forrige reisebrev bar litt preg av å være skrevet i bakrus og dårlig humør. Vel for å gjøre historien litt lenger… Vi hadde en siste fest med gjengen, dvs oss og damene, tirsdag kveld dagen før vi skulle reise. Vi hadde kjørt rundt med leiebil hele dagen fra strand til strand med kjøleboksen full av øl og is (den ble tommere etterhvert). Bilen ble parkert utenfor restauranten ved marinaen og forlatt for kvelden. Da vi henter bilen neste morgen så vi at noen hadde brutt seg inn i bilen. Disse smarte tyvene hadde brukt masse krefter og tid på å bryte seg inn via bakdøren i stedet for å knuse et enkelt vindu. Det kostet oss 5000kr i egenandel. Karl og Ale tilbrakte hele onsdagen enten på bilutleien, politikammer og verksted. Vi var 4 ganger politistasjonen og fikk forskjellige informasjon hver gang. Tilslutt endte det med at de ikke ville skrive en rapport fordi vi ikke hadde faktura på utstyret som ble stjålet fra bilen. I bagasjerommet lå feks et videokamera og kjøleboksen (med noen øl igjen), t.o.m reservehjul og jekk hadde de tatt. I tillegg til disse problemene hadde vi begge en gedigen hangover hele dagen!

Så derfor måtte vi utsette seilaset til torsdagen. Da tok vi en svipptur til Coche for at Ale skulle få besøke sin kone siden han skulle være med oss i nesten 3 uker. Dagen etter seilte vi videre til Tortuga. Dvs seiling ble det ikke mye av, vinden var fraværende og vi måtte kjøre motor i 12 timer. På vei over fikk vi en 4 kilos tunfisk som ble dagens lunsj og middag. Siden det var helg hadde rike venezuelere tatt med seg silikonbabene sine til Tortuga. Ronny og Kjeka var meget fornøyd med Tortugas severdigheter. Før vi seilte videre satt vi i 1 time og så på en kamikaze pilot som fløy runde på runde 5 meter over bakken over flyplassen og over båtene.

Vi heiste den nye genoan for å prøve den ut på et lite dagsseilas mot Cayo Herradura. Dette er en liten øy formet som en hestesko og ligger bare noen mil utenfor Tortugas nordvest kyst. Men vinden løyet og vi endte med å kjøre motor de 3 timene det tok. Etterhvert merket vi at det kom røyk fra motoren og da Karl åpnet døren til motorrommet sprutet det av oljesøl. Men vi kom oss helskinnet frem uten at motoren stanset og fant ut at lekkasjen kom fra peilepinnen. Denne måtte vi stripse fast for å unngå mer oljesøl. På Cayo Herradura hadde rikingene funnet seg en ny måte å frakte silikonen, nemlig med helikopter. Dagen etter tok vinden seg godt opp og Karl og Ale fikk seg en god kitesession. Begge var enige om at Cayo Herradura var den beste plassen de hadde kitet på til nå.

På vei ut fra Cayo Herradura mot Los Roques får vi en ca 1,5 meters Barracuda som sikkert veide over 10 kilo. Ale jobbet hardt med snøret men det hele endte med seier til Barracudaen og brennmerker etter snøret i hendene til Ale.

Los Roques er en samling med koralrev og koraløyer midt ute i havet utenfor Venezuela. Det hele er en gedigen nasjonalpark og Venezuelerne er veldig stolte av denne. Her kommer turister fra hele verden og dette viser seg igjen på prisene som er dobbelt så høye som på Margarita.

Det blåste godt hele veien over til Los Roques og vi kunne konstatere at den nye genoan holder mål og vel så det. Den er 6-7m2 større enn den gamle og gir oss mye bedre fart. Vi hadde akkurat ankret opp ved den sørlige inngangen til Los Roques ved øya Buchiyaco da vi ser en diger Manta Ray 2 meter fra båten. Karl hopper etter med maske i rene Steve Irving stil men den forsvinner raskt. På kvelden blir vi introdusert inn i Dominoens verden av Ale (domino er veldig stort i Venezuela) og Ale blir introdusert til Akeviten. Kanskje litt vel godt introdusert fordi han var veldig stille dagen etterpå.

Neste dag seiler vi mot øya Francisqui. Vi er oppe og hever anker før kl 8. Frokosten blir inntatt under seil. Vi har funnet ut at båten seiler fint bare på genoan i medvinden så nå er det bare den vi bruker. Ale prøver atter engang fiskelykken men mister 2 barracudaer på 30 minutter. Da må han pent overlate snøret til noen andre og vi haler ombord en 1 kilos makrellfisk til lunsj. Vinden vedvarer heldigvis på Francisqui og Karl og Ale kiter mens Kjeka og Ronny koser seg med Venezuelske fotomodeller på land. De holdt en fotoshoot for et bikinimerke på stranden og “gyttane” var igjen meget fornøyd med severdighetene.

I den opprinnelige planen skulle vi ha møtt Trond Eirik på Gran Roques. Han måtte en tur hjem pga syk bestemor og hadde planlagt å treffe oss her, og sende Ale hjem med fly. Men da vi sjekket ut fra Porlamar fant vi ut det det ikke gikk an å bytte mannskap på Los Roques og derfor måtte vi treffe Trond Eirik på Curacao. Han hadde kjøpt flybilletter til seg og Ale så det var jo penger ut vinduet. Ale var glad for å få forlenget sitt opphold på båten men hans kone var ikke like fornøyd.

Vi tok 1 natts ankring på Gran Roques hvor Ronny og Kjeka endelig fikk brukt litt penger ved å spise på restaurant. Vi fikk shoppet litt brød og mel men ellers var det skralt i butikkene fordi forsyningsbåten kom ikke før senere på dagen. På fredag gikk turen så til øya Cresqui hvor Karl og Ale kitet igjen mens “gyttane” slikket litt sol på stranden. De hadde hørt fra oss at Cresqui var fullt av venezuelske turister i helgene og ble litt betuttet da vi måtte seile videre lørdags morgen. De hadde håpet på å se litt flere severdigheter.

En av de 2 siste utpostene på Los Roques før Aves øyene er Dos Mosquises. Her holdt det til en oppdrettsanlegg for skilpadder som vi tok et pliktfullt besøk til bare for å bevise at Venezuela ikke bare dreier seg om silikon. Da vi skal forlate øya 2 timer før solnedgang får vi problemer med girvaieren igjen. Maskinist Kjeka blir satt på oppgaven men han finner ut at han mangler noen bolter og skruer. Da utgangen til Dos Mosquises er trang og fullt av rev bestemmer vi oss for å ta natten her og seile neste morgen i bedre lys. Neste morgen har vi maskinist Kjeka i motorrommet for å skifte gir mens vi navigerer oss ut gjennom revene. Under seilaset til Aves får vi en svær Dorado på kroken. Men etter 5 minutters kjemping med fisken hengende på badeplattformen mister vi den. Kleppen røk og vi glemte å gi fisken rom for å roe den litt ned.

Aves øyene er Venezuelas siste før ABC øyene. Disse ser ut som en forminsket utgave av Los Roques med noen småøyer og masse rev. Aves er fugl på spansk og øyene er kalt så etter de tusenvis av fuglene som holder til der. På vei ut fra Aves får Kjeka to 4 kilos barracudaer på 5 minutter. Karl gir fiskene en overdose rom for å unngå at vi mister de også. Ale mener fisken garantert var venezuelsk slik som den svelget unna rommen med åpen kjeft.

Etter nesten et 2 ukers seilas ankommer vi Curacao. Trond Eirik finner vi sittende i baren sammen med mannskapet på Helen Kate, en annen norsk båt vi møtte i Porlamar. Curacao har den siste marinebutikken så langt vest i Karibien og vi måtte få handlet diverse nødvendige deler. Ellers syntes vi ikke mye om Curacao. Dyre priser, langt fra ankerplass til byen og butikker, og når i tillegg neste alle damer har hoftemål på minst 1 meter sier det seg selv at vi måtte komme oss vekk fort.

Aruba har vel alle blitt kjent med via sangen Cocomo av Beach Boys (trur eg). Vi tok oss en tur inn i byen men fant bare turistfeller med dyre butikker og enda dyrere øl, og bare cruiseturister. Vi gikk hoderistende tilbake til båten. For en drittplass. Neste dag hadde Ale og Karl seg en spasertur inne i byen og fant da ut at hadde vi gått 100 meter vekk fra sjøen hadde vi funnet den lokale delen av byen hvor prisene var halvert. Vi så litt mer lyst på å være her 1 uke til det nye mannskapet mønstrer på.

Dagen vi ankom Aruba var selveste fullmånedagen og det betydde fest på Club Havanna på stranden hvor vi var ankret. Her var det fullt av folk men vi syntes det var litt stive priser med $4 for ølen. Dagen etter mønstret Kjeka av og var litt lei seg at han gikk glipp av Lionel Richie konsert på kvelden. Ronny og Trond Eirik tok turen til konsert mens Karl og Ale gikk på lokal bar i byen. Planen var å møtes på baren hvor vi er ankret senere på kvelden. Da konserten var ferdig var Ronny og Trond Eirik litt desorientert og havnet inne i byen. De går inn en bar for de syntes det var godt liv der inne. Og selvsagt var det den baren Karl og Ale befant seg. Aruba er ikke store plassen.

I skrivende stund har både Kjeka og Ale forlatt båten. Ronny skal være her til fredag, mens Arnti kommer idag. Og vi venter Nina og Kurt fra Trondheim på lørdag. Karl traff Nina på Aruba for noen år siden hvor de begge var mannskap på båten Sommerfuglen til Ole og Roger. Hun hadde fått tips fra Ole om at vi var ute og seilet og ville gjerne være med oss.

Solong longgone.

 

 

 

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *