Etter at Kjeka og Ale har dratt og Arnti har mønstret på seiler vi opp til kitestranden nord på Aruba. Forventningsfulle reiser Karl og Trond Eirik inn bare for å få beskjed om at kiting kun er tillatt før kl 11 og etter kl 17. Dagen etter har vinden roet seg og ingen kiting er mulig. Skuffet motrer vi tilbake til ankring utenfor flyplassen for det er ingen seilevind lenger. Ronny skal mønstre av, og Kurt og Nina skal mønstre på. Vi prøver fiskelykken men ikke et napp engang. Attpåtil så blir vi stoppet av kystvakten som strengt påpeker at vi ikke har tillatelse til å fiske siden vi ikke er lokale.
Ronny kom i kontakt med en dame på stranden som han mente kikket på ham hele tiden. Den samme damen hadde sittet ved siden av Arnti, Ronny og Karl på restauranten og litt guttesnakk var det jo og selvsagt kommenterte vi attributtene til henne. Vel da Ronny prøvde seg på tastaengelsken viste det seg at hun var norsk. Flause. “Jeg vi’kke ha noen bekjentskaper” fikk Ronny beskjed om. En skal være litt forsiktig hva en snakker om selv på norsk i utlandet.
Rett ved ankringsplassen ligger en restaurant (som vistnok skal ha vært med i The Bachelor på tv) hvor vi pleier å legge dinghy’en. Arnti, Trond Eirik og Karl tok seg en “liten” tur på byen. Da vi kom tilbake ble vi stoppet av en vakt som ikke ville la oss slippe til vår dinghy. Vi prøvde å forklare men han sto på sitt. Han ringte sin sjef og vi må til med en ny runde med forklaring. “Bare vent litt så kommer jeg” fikk vi beskjed om. 3 minutter senere dukker 4 politimenn opp og vi må atter igjen forklare oss. Først forstår de ikke at det er vår dinghy og de tror vi skal stjele den. Da vi også mangler identifikasjon er de sikre på dette. Vi foreslår at 1 eller 2 av dem blir med Karl ut i båten for å hente papirene. Men dette vil de ikke gå med på. Så går det gått opp for dem at det er vår dinghy men da sier sjefspolitiet “You are to drunk to ride the dinghy” og at vi må sove på stranden. “Are you f***ing kidding me!” var Karl sin litt vel kjappe replikk. Etter å ha forklart at vi aldri har blitt behandlet slik i noen land i Karibien, “Only in Aruba”, blir det en liten powwow mellom de 4 politimennene. Etter noen minutters diskusjon på et uforståelig språk konkluderer sjefen “You may go but on your own risk, Sir”. “Yes sir” svarer vi i munnen på hverandre. Nå skal det sies at disse politimennene var veldig hyggelige og tonen i diskusjonen var gemyttelig.
Dagen etter har også Nina og Kurt ankommet og vi henter dem på flyplassen. Mens vi venter på dem blir vi lettere forundret over alle amerikanerne som kommer ut av flyplassen med tonnevis av bagasje. Vi så flere par, både unge og gamle som sikkert hadde 15 kolli tilsammen. På kvelden kommer Gunnar og Invild fra båten Helen Kate over og vi har vorspiel før vi drar ut på byen. De er litt stolte over å ha fått seg nytt kjøleskap og det må sies at vi er litt misunnelige når vi kjenner hvor kalde deres øl er. Arnti, Kurt og Nina blir igjen ombord men vi kan vel si at oss seilere gjorde ingen skam på nordmenn ute på byn (eller?). Ingen vakt stoppet oss på vei ut til dinghyen denne gang. Noe som var like greit for da vi tidligere på kvelden reiste ut hadde han fått seg en diger firbent venn av en rottweiler.
Arnti har ikke klart å tilvenne seg til regler ombord og eller bølgene. Selv om det såvidt har vært krusninger på sjøen de siste dagene. Han bestiller derfor fly og hotell i Cartagena, og flyr samme dag som vi seiler. Så er planen at han kommer ombord igjen når har komt frem.
Forrige gang vi seilte til Cartagena tok vi en stor bue rundt kysten av Columbia fordi vi hadde hørt at de var farlig der. Men i det siste har vi lest flere plasser at mange seiler hadde begynt å seile langs kysten for å stoppe underveis til Cartagena. Vi fant også en reiseguide fra en annen båt som hadde gjort dette seilaset mange ganger og aldri hatt problemer. Derfor bestemte vi oss for å prøve dette. Som dere vil lese så var det eneste store problemet vi hadde at vinden kom fra vest dvs motvind. Og det i et område hvor det nesten aldri blåser vest! Men så er også dette havområde kjent for sine lumske sprell og det er rangert som 1 av de 5 verste havstrekkene i verden.
Første del av seilaset hadde vi det så vindstille og flatt hav at tom Arnti hadde tålt turen. Vi hadde besøk av delfiner flere ganger og for første gang ser vi delfiner som hopper (dette er noe som vi misunnelig har lest og hørt av andre seilere). Første stopp er Monjes del Sur, en liten Venezuelsk øy som ser ut som om noen har plassert en diger stein midt i havet, hvor det blir brådypt på alle sider. Den venezuelske kystvakten har en liten base her men disse er veldig vennlige og tillater alle seilere å ligge her uten å sjekke inn i Venezuela. Snorklingen er helt fantasisk rundt øya med masse fisk deriblant digre Barracudaer. Fisking fra dinghy gir da også en 15 kilos Barry etter bare 5 minutter. Samtidig som vi haler og drar i denne hopper en diger rokke opp fra vannflaten bare noen meter borte. Vi gledet oss til å spandere noen kilo på det andre 2 båtene som ligger her bare for å få beskjed om at de har fått tilsvarende fisk samme dag. Vinden har derimot snudd til vestavind noe som gjør det veldig ubehagelig å ligge her da viken er vendt mot vest og bølgene kommer rett inn.
Sent på dagen 2. dagen vår på Monjes del Sur kommer det en tordenstorm med masse vind og regn. De andre 2 båtene forlater havnen for å seile mot Cartagena og vi bestemmer oss for å ta følge. Da hadde vi ligget og stanget i brygga og ødelagt 2 fendere og 1 tau. Vi mister etter hvert begge båtene og blir seilende alene. Vinden kommer fra vest på dagtid men på natten er det vindstille. Derfor blir det mye motorkjøring på oss. Vårt første planlagte stopp måtte utgå pga det ikke var ly for vestavind og vi kjørte videre til Riohacha. Dette fordi vi begynte å få lite diesel og måtte fylle. Rett utenfor Riohacha ligger det 2 gassplattformer og vi kjørte mellom disse. Da fikk vi besøk av kystvakten som kom ombord og forklarte at de var ulovlig å kjøre mellom plattformene. De gjennomsøkte båten, fyllte ut noen papirer og ga oss en advarsel. De var veldig hyggelige og beklagde så masse at de måtte bry oss, som de sa “but it is our job sir.”
Ifølge de opplysningene vi hadde skulle Riohacha være port of entry i Columbia. Men da vi kom til sikkerhetskontoret (Direktorate Administracion de Seguridad) ble vi møtt med “hvorfor kommer dere her og plager oss isteden for å seile videre til Cartagena” (kortversjonen). Vi måtte forklare at vi trengte diesel og måtte veksle penger for å betale. Og vi fikk ikke veksle for vi ikke hadde stempel i passet. Enden på visa var at sjefen på kontoret fulgte oss rundt i byen for å veksle penger og fylle diesel, og til brygga for å se at vi reiste avgårde. En kan trygt si at vi ikke følte oss veldig velkomne. Nå var det blitt mørks og det var så mye bølger at vi ikke klarte å lande dinghy’en til stranden. Så Karl måtte fire jerrykannene med diesel ned fra brygga til Trond Eirik og Nina i dinghy’en som duppet opp og ned i 1 meters bølger. Deretter måtte Karl hoppe fra brygga 3 meter ned i vannet for å komme i dinghy’en. Nå var det veldig ubehagelig å ligge ved anker her i 1 meter bølger så vi fylte diesel på tanken og kom oss avgårde. Vinden snur etter noen timer slik at vi kan gå for seil igjen til de 5 buktene..
Ca 120 nautiske fra Cartagena ligger det 5 bukter som kan minne litt om fjordene i Norge. Det er høye skogkledde fjell rundt og dypt vann inne i buktene. Men helt innerst ligger det en liten strand og dybden er ca 9-10 meter nesten helt inne ved land. Den første vi besøker er helt øde og vi ligger helt alene. Neste bukt er bebodd og her ligger det også 2 andre båter. Vi får vi besøk av 2 (far og sønn) av de lokale fiskerne som inviterer oss på middag senere på dagen. Faren Renaldo viser seg å være en riktig hyggelig kar og vi snakker masse med ham før og etter middagen. Det bor ca 50 personer her som livnærer seg på fiske og turisme. Det går faktisk vei over fjellene gjennom jungelen til denne avsidesliggende plassen. Han forteller at de finnes jaguar, apekatter, papegøyer og antiloper i jungelen som forøvrig er en av Columbias nasjonalparker. Jakt er dog forbudt her selv om han innrømmer at antilopen smaker godt. Vi har akkurat gått tomme for gass og får ikke laget mat, men Renaldo ordner for oss å kjøpe boller slik at vi klarer oss til Cartagena. Men det var litt stusselig å leve 24 timer på søte boller.
Etter 7 dager med vestavind hadde vinden nå snudd på øst slik at vi hadde god medvind nesten helt til Cartagena. Siste 3 timene måtte vi dog gå for motor fordi vinden løyet helt. Da vi får kontakt med mobilnettet tikker det inn meldinger fra Arnti som lurer på hvor vi er. Han får beskjed om å pelle seg til marinaen for å møte oss der. Vi morer oss med alle historiene fra Arnti om hvordan han hadde blitt lurt for penger de dagene han var alene i Cartagena. Den natten var en av de varmeste nettene vi har hatt og alle lå og svettet. Kurt og Nina fant da ut at de ville ha litt hotell-liv med aircondition de siste dagene, samt at de ønsket å gjøre litt sightseeing i Cartagena. Så Arnti guidet dem til det hotellet han brukt, samt litt rundt i gamlebyen. Gutten hadde jo blitt lokalkjent i de trange gatene i gamlebyen.
Det er kjekt å være tilbake i Cartagena igjen, en av koseligste storbyene vi har besøkt. Vi hadde forventet at det lå masse båter her fordi vi hadde lagt merke til at det var lite båter både i Porlamar og Curacao. Men også i Cartagena har båtene uteblitt. Kanskje alle amerikanerne er blitt skremt av alle spådommene om den verste orkansesongen til nå. Som bare har vist seg å slå fullstendig feil, heller motsatt. Greit for oss det betyr mindre mas på marinaen.
Nå har også Kurt og Nina reist til hjem til Norge så da er vi bare gytta boys igjen. Byen er gjort utrygg opptil flere ganger men det blir en annen historie.
Solong longgone.
