FaRvel Venezuela

Vi begynner å venne oss til livet her i Venezuela. Det meste går i “Venezuela time”, dvs at en ikke må forvente at ting skjer med en gang. Menyen eller regningen kommer gjerne etter 30 minutter fordi servitøren er mest opptatt av dagens sladder, å gjøre en avtale må tas med en klype salt for folk kommer gjerne 1-4 timer for sent, og sier noen at ting er ferdig innen den og den dagen så må det påregnes et par dager ekstra. Nå skal det sies at alt dette gjør også hverdagen mye mindre stresset og det passer oss perfekt. Den eneste gangen Venezuelere har det travelt er når de kjører bil. Bilhornet brukes flittig og bilene gjør alt for å komme først frem. Gasspedalen er enten av eller på. I det nanosekund det blir grønt lys tuter alle bilene for å gi beskjed til dem foran i køen at det er på tide å kjøre. Og som hør og bør skal det alltid tutes når en kjører forbi jentene.

En annen ting vi merker oss her i Venezuela er at det er ganske fritt. Du får stort sett lov til å gjøre hva du vil. Kjøre taxi uten lisens: ingen problem, kjøre som en villmann på sjøen eller på veien: ingen problem, kaste søppel overalt: ingen problem, nattklubb er åpen til siste mann går: ingen problem, kjøre på rødt lys: ingen problem, sitte på gaten med en øl eller 2: ingen problem, kjøre i fylla: ingen problem, kjøre uten sikkerhetsbelte: ingen problem, kjøre rundt i bil som ikke Knoksen engang vil ha: ingen problem. Men etter å være vant med Norges lover hvor nesten “ingenting” er lov er det ganske herlig. Selv om vi kunne vært foruten et par av disse frihetene, vi går ihvertfall ikke inn i en bil hvor sjåføren er synlig beruset.

Vi har også funnet frem til byens backpacker hotell og har funnet oss masse venner der.  Våre venezuelske venner liker seg også der så det blir snakket en herlig miks av engelsk og spansk. I tillegg er vi godt kjent med eieren av baren på stranden som bare er en liten dinghytur unna båten. Og når det blir for mye mas så drar vi bare videre til Coche for litt avslapping og kiting. Her pleier vi alltid å treffe Alejandro og hans kone. Så sitter vi ute på gaten utenfor hans posada og kikker på livet med en øl for hånden.

Det har vært litt action også her i Porlamar den seneste tid (bekymrede foreldre bes unngå å lese dette og heller fortsette til neste avsnitt). Først var det et skytedrama utenfor en nattklubb som vi ofte går på. Vi var faktisk inne da dette skjedde. En mann ble beskutt og drept av et visst antall kuler. Ryktene forteller om alt fra 8 til 30 skudd. Og helgen etter ble en veddeløpsklubb stormet av bevæpnede menn som ville rane plassen. Politiet kom raskt til og omringet plassen. Dermed utviklet det hele seg til et gisseldrama isteden. Men det hele ble avsluttet uten skuddveksling og gjerningsmennene ble ført bort i håndjern.

Vi kom over et “billig” forseil  (genoa) også her om dagen. Snakk om å være på rett plass til rett tid. Vakten på brygga hadde akkurat fått seilet av en tysk seiler da vi gikk forbi. Vakten hadde ikke greie på seil så prisen han ville ha var 300nkr. Vi slo til på flekken etter en liten sjekk av seilet. Det koster oss ca 1500nkr å fikse seilet samt 1500nkr for å få nytt solfilter på seilet men til 3000nkr er dette seilet mer enn godt nok. Og vi trengte et reserveseil så for oss var det perfekt.

Men nå er tiden i Venezuela over for denne gang og vi setter snart seil mot Columbia. Ronny og Kjeka har kommet ombord. Da Trond Eirik er hjemme i Norge er også Alejandro med oss for å seile mot Curacao. Vi stoler ikke på båtegenskapene til de norske gjestene og vil ikke risikere at Karl må seile 20 timer i strekk fordi disse henger over rekka. Trond Eirik skal vi hente opp igjen i Curacao om ca 10 dager. Da det blir en stund til vi kommer til Columbia har vi handlet så mye mat som vi klarer å stue i båten. Alle skott er fyllt opp til randen.

Vi skulle egentlig ha reist i kveld men etter et lite uhell igår så måtte dette utsettes. Vi leide oss bil igår for å kjøre litt rundt øya. I løpet av natten så hadde vi et innbrudd i denne og vi har derfor tilbrakt hele dagen idag hos bilutleier og på politistasjonen. Der med fikk vi ikke handlet inn alt som vi trenger for turen. Men vi satser på å sette avgårde imorgen torsdag.

Solong longgone.

 

 

 

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *