Partytime

I motsetning til hva de aller fleste tror så har det blitt lite party på oss det året som har gått. Men nå visste vi at vi fikk besøk fra 2 øltørste karer fra Sandnes så vi ladet opp båten med øl og rom. Og som reisebrevet bærer preg av har det vært et hardt liv i det siste.

Samme dag som Ove reiste hjem kom Christina ombord. Hun har reist rundt i Venezuela og Columbia siden januar og ville ha litt båtliv før hun skulle reise hjem til Norge. Hun hadde lest om oss på internett og sendt oss en mail for noen måneder siden. Hun hadde knapt kommet ombord før vi tok turen til våre venezuelske venner, Mary, Sabrina og John for et vorspiel. Deretter bar det til byen og vi var ikke hjemme igjen før solen hadde stått opp.

2 dager etter Christina var Morten på besøk for 2 gang, kun 4 måneder siden sist. Dagen etter han kom seilte vi rett til Coche. Idet vi skal legge anker merker vi at motoren ikke kunne settes i fri. Vi fikk heldigvis stoppet motoren før vi kjørte på land. Samme kveld skulle vi finne ut hva som var galt og var ikke helt oppmerksomme. Det medførte at båten kjørte over ankertauet og det la seg rundt kjølen. Selv om det var bekmørkt kastet Trond Eirik seg i vannet og fikk løsnet tauet. Takk til mine søstre som ga oss en dykkerlykt. Den kom godt med. Så nå er vi uten stoppvaier og girvaier og må ned i motorrommet hver gang vi skal stoppe eller gire motoren.

Det er nå omtrent ingen andre kitere på stranden noe som gjorde det perfekt for oss å lære Morten og Christina. Vi bruker noen timer på dem så kiter vi selv i 1-2 timer. Vi har også blitt gode venner med Alejandro som driver en posada i den lille landsbyen San Pedro i bukta hvor båten vår lå. Han er også en ivrig kiter som vi treffer ofte på stranden. Han har alltid med seg en kjøleboks med kalde øl som smaker utrolig godt etter å ha kitet. Han snakker også veldig godt engelsk slik at alle kan være med i diskusjonene.

I mellom all kitingen skulle vi også prøve partylivet i San Pedro. Vanligvis er dette en trøtt liten landsby hvor ikke mye skjer. Men denne uken var det en festival til ære for St Peter som byen er oppkalt etter. Vi hadde merket at det skjedde noe i byen for fyrverkeriet smalt hele dagen i flere dager, samt at fiskerne var ekstra glade og høylytte. Fiskemetoden de bruker er å slepe et stort garn mellom 2 små fiskebåter. På torsdag kjørte den ene båten helt opp til oss, bant seg fast, og ble servert øl (og sjokolade til ungene), med garnet hengende på slep. Vi fikk beskjed at vi bare måtte komme oss til festen den kvelden som var selve dagen for St Peter. Vi tok dem på ordet og dro innom Alejandro som tok med seg kjølebagen ladet med øl og rom. San Pedro har ca 1500 innbyggere men på plazaen var det sikkert 4-5000 festglade venezuelere. Folk kommer langveis fra for å være på festivalen. Fyrverkeri og dansing med de lokale damene til musikk fra liveband holdt oss gående til sent på natt.

Kvelden dagen etter hadde vi hvilepause, men på lørdag var vi klar for party igjen. Alejandro var blitt syk men lånte oss kjølebagen sin. Midt under festen startet plutselig hele folkemengden å løpe. Vi oppfattet at noe var ikke helt som det skulle, grabbet kjølebagen og løp etter. Senere hørte vi at en mann hadde truet sin kjæreste med pistol eller kniv og politiet hadde fyrt av et skudd i luften. Helt normalt fikk vi høre av Alejandro dagen etter. Morten og Trond Eirik ble kjendiser i byen for de gikk rundt og sang brasilsangen. Så nå er vi kjent som de galne brasilianere, og folk synger sangen når de ser oss.

Morten hadde snakket med Sveinung før han dro og dermed ville også han være med. Vi fikk mail av ham på en mandag om det var plass i båten. Selvfølgelig var svaret og dagen etter hadde han bestilt tur med avreise 5 dager senere.

Christina mønstret av båten samme dag som Sveinung gjorde sin ankomst. Perfekt timing nok en gang. Båten ble seilt tilbake til Porlamar for å kunne hente Sveinung. Vi hadde også en avtale med å treffe våre venezuelske venner igjen for en liten bytur. Sveinung sier ikke nei takk selv om han hadde vært på reisefot i nesten 24 timer. Vår venninne Mary klarte å slite ut både Morten og Sveinung for hun elsker å danse. Når den ene av karene var sliten så var det bare å bytte til neste osv. Tilslutt måtte begge to melde pass. “Me går hjem nå, me klare ikkje merr”. Hun går nå under kallenavnet Duracell kaninen.

Vi seilte nok en gang tilbake til Coche. Morten har nå kommet seg opp på brettet og setter press på Sveinung. Han får seg noen turen ut i vannet men kommer ikke helt opp på brettet. Nå skal det sies at vi også brukte mye tid på å se fotball på hotellet slik at det ikke ble for mye kiting for her nede gikk kampene i 2 tiden.

Festivalen forrige helg godt i minne så måtte vi jo friste skjebnen med å gå ut i San Pedro igjen. Det finnes ca 3 barer men de har litt roterende åpningstider slik at det ikke lett å vite hvilken bar som er åpen. Vi gikk gjennom byen på jakt etter åpen bar, og fant et hus hvor det var høy musikk og masser av folk i tenårene. Da vi kom inn i stuen var moren i gang med å skjære opp bursdagskaken. Vi beklaget oss og forsvant ut, mens jentene lo og spurte om vi ville danse. Uansett, tilslutt havnet vi på en bar hvor ølen kostet 1,5 nkr og Sveinung kjøpte like godt 1 kasse med 36 øl om gangen for å spandere på heile baren. Som han sa “det går jo nesten ikkje an å bruga penger i dette landet så eg benytte sjansen”. Den kassen kostet det samme som 1 øl hjemme på byen. Det var vel 5-6 menn og en gjeng med jenter fra Margarita i baren. Jentene fikk øl og vi fikk danseleksjoner, en god byttehandel.

Etter 5 dager med fotball og kiting så måtte vi tilbake til Porlamar igjen for å sette av Morten og Sveinung. Vi reiste noen dager før deres avreise for å ha et siste party i byen. På vei hjem fra byen i de sene nattestimer skulle vi ha litt nattmat og valget falt på en hamburgerbu på gata. Her hadde vi spist 2 ganger før uten problemer. Dagen derpå ble ikke den beste. Først forsvant Trond Eirik inn på do med dårlig mage mens Sveinung hamret på døren og ville inn. Morten og Karl syntes dette var utstyrtelig morsomt…. i ca 30 minutter. For da slo magen seg vrang hos dem også. Hele dagen lå alle strekk ut bortsett fra et kappløp til dassen når behov var der. Og det var det ofte. Trond Eirik og Morten hadde den kjekke opplevelsen å sitte på do og ting kom ut i begge ender samtidig. Sveinung var ikke i nærheten av øl eller røyk på 34 timer. Det sier vel det meste.

Nå har vi “kvittet” oss med de siste passasjerene for denne gang. Det har vært hyggelig med så mye besøk og vi føler oss litt forlatt nå. I dag er det søndag og vi ligger utenfor Porlamar på Margarita. Nok en gang er det en eller annen festival på gang og fyrverkeriet smeller dagen lang. Hele dagen idag har det kjørt fiskebåter fullt av flagg og folk rundt båten vår mens de fyrer av fyrverkeri.

Vi har nå lagt ut reiserute for kommende sesong. Høydepunktet blir nok karnivalet i Trinidad som det ryktes at overgår Rio de Janeiro. Christina var der i år og har anbefalt oss å bli med en gruppe kalt The Tribe (www.carnivaltribe.com). Ta kontakt hvis du vil være med.

Solong longgone.

 

 

 

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *