Cuba

Vi henter Vibeke på bussstasjonen i Trinidad på en søndag. Deretter drar vi til internettkafeen for å surfe litt. Men det er fullt og vi bestemmer oss for å gå å spise. Klok av skade (ref 1. reisebrev fra Cuba) vil vi gå til en annen plass. Lise hadde observert en koselig uterestaurant som vi bestemte oss for å prøve. På internettkafeen traff vi 3 norske sykepleierstudenter, Ingrid, Ida og elisabeth som vi hadde blitt kjent med kvelden før, og inviterte dem med. “Restauranten” viste seg å være en bar og denne var ganske tom. Men vi satte oss ned og tok noen øl. De norske jentene fortalte om da de ble lurte i Havanna og vi ble egentlig bedt om å skrive at de var svenske (hehe). Kort fortalt ble de lurte til å veksle dollar mot lokal valuta (som turister ikke kan bruke), og tapte etpar tusen kroner. I tillegg hadde de bilde av svindleren men kameraet med beviset stjal en liten gutt da jentene viste bildet til ham. Vel, noen øl ble til en flaske rom og plutselig var baren full av lokale cubanere.  Etterhvert som rom’en forsvant ble vi venner med cubanerne ved nabobordene. Dem serverte vi snus og Piratos (lakrisgotteri), og hadde det utstyrtelig morsomt med å observere kroppsspråket til disse når de tvang dette i seg. Da de fant ut at vi hadde fotoapparat med oss skulle de alle vise frem ungene sine (sorry Stein vi har ingen bilder av mødrene). Mange timer senere fant vi restauranten og etter et godt måltid, fikk vi endelig plassert Vibeke i båten, 6 timer etter at hun kom til Trinidad.

Før vi reiste fra båten til Havanna hadde vi levert klærne til vask. Uten å forhandle om pris men hvor dyrt kan det være nårb vi har betalt 25 kroner i resten av Karibien. Joda 80 dollar (600 kroner) skulle de ha. Aldri i livet sa vi og prisen var plutselig 50 dollar. Vi nektet fortsatt og besluttet å snakke med sjefen for marinaen. Han somlet litt med å ordne dette så hver kveld kom det en full cubanere for å be om 50 dollar og kjeftet oss huden full når vi nektet. Prisen ble tilslutt 30 dollar fremdeles en uhørt pris i et land hvor månedslønnen er 10 dollar. Det må sies at ellers var de ansatte på marinaen hyggelige og hjelpsomme men det er klart at slike opplevelser drar inntrykket veldig ned.

Etter Trinidad satte vi kurs for bukta Ana Maria. Denne består også av masse rev og småøyer som ikke er bebodde. Stort sett var vi helt alene på øyene og så kun etpar andre seilbåter mens vi seilte. På en av øyene lå det masse reketrålere og vi tok med oss en flaske med rom for en byttehandel. Vi fikk da en 10 liters bøtte med reker for flaske som vi hadde betalt 15kr for. De smakte helt meget fortreffelig men vi måtte dessverre kaste over halvparten pga mengden. Planen var også å få kitet på noen av øyene men skuffelsen til Karl og Trond Eirik ble bare større og større etterhvert som dette viste seg å være vanskelig. De fleste øyene var dekket av mangroveskog, og der det var en liten strand lå denne på feil side i forhold til vinden. Men vi fant da 1 liten sandbanke som vi fikk luftet oss litt. Jentene fikk prøvd seg ved roret men ble kanskje litt overrasket da Karl og Trond Eirik tilslutt overlot roret til dem og gikk for å sove under dekk.

Etter øyene i Ana Maria satte vi kurs for Manzanillo. Dette var en ganske sjarmerende fiskeby hvor vi var de eneste turistene. Men det fantes ingen gode restauranter eller barer så vi ble bare liggende 1 dag. Vi fikk legge båten ved byens skipsverft som var den eneste brygga hvor det var dypt nok vann. Jentene ble satt på oppgave i å fylle vann mens gutta gikk for å ordne med innsjekk. Selvsagt slapp jentene å løfte en finger for alle gutta på verftet kom springende til unnsetning.

Ved marinaen i Santiago gikk det en turistbåt ut til festningen som ligger ved munningen inn i bukta. 3-4 ganger til dagen kom det en flokk skandinaviske turister forbi vår båt som stoppet opp for å ta en prat. Litt slitsomt å måtte prate til 20 stk omgang og fortelle vår histore for n’te gang. Det hadde ligget en annen norsk båt S/Y Uterus i havnen men disse var på tur til Havanna og kom ikke tilbake før dagen før vi skulle dra. Da vi så dem i båten tok vi turen bort og satt siste kveld og vekslet seilerhistorier med dem. Byen Santiago er Cuba’s 2. største med masse turister og bar preg av dette. Vi ble hele tiden stoppet av masse plagsomme cubanere som skulle selge oss noe eller vise oss veien hit eller dit. I tillegg begynte vi også å bli mektig lei av Cuba og å se frem til Dominikanske Republikk (DR). Da begge jentene hadde mønstret av satte vi kursen for DR og kiting ved Cabarete.

So long, longgone.

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *