Masse folk ombord i kiteparadis.

Etter vi reiste fra Margarita i begynnelsen av mars har vi vært mye utenfor internett dekning. Derfor også lite oppdatering av bilder og reisebrev. Og når vi har vært på nett har tiden blitt prioritert til mail til venner og kjente eller viktige finansielle tiltak (som: Jacob, send merr pengar).

Det har vært masse folk ombord i båten vår siste 3 månedene. Først i Trinidad der vi var 5 stk, med Nils og svenskene Andreas og Fredrik som gjester. Derfra seilte vi til Margarita i Venezuela. Nils dro hjem før vi reiste men vi tok med 2 amerikanere som ville til Venezuela. Disse gikk av på Margarita men der plukket vi opp en kiter fra Norge, Jørgen, som var med oss i 1 måned helt til Los Roques. Og når Jørgen reiste hjem så kom Roger og Tone. I tillegg var Andreas og Fredrik med oss hele tiden så det har vært trangt om plassen ombord. Men nå har alle gjester dratt og vi nyter stillheten.

Foruten å være svenske gjorde Andreas og Fredrik seg bemerket med meget god appetitt. Oss 5 gutter spiste helt sikkert mat for 10 personer til hvert måltid, hvorav Andy og Fred sto for mesteparten av spisingen. Litt svensker mot nordmenn humør og omvendt hørte med ombord, litt mobbing av naboen går jo an. Forskjellig betydning av ord på svensk og norsk ble også diskutert. Men da svenskene kommer med at “fia med knuff” er på svensk spillet ludo trodde vi at de tullet. Koss e det muligt å kalle ludo “fia med knuff”!!!!

Etter Margarita seilte vi til Coche for noen dager for de fleste av oss var rimelig desperat etter å få kitet noe. Vinden var bra men med 25-30 andre kitere på vannet var det ikke helt topp forhold. En rik russer hadde eid en 100 fots yacht til seg selv og halve hotellet til sine gjester. I tillegg hadde han leid inn verdensmesteren på jetski som skulle lære dem å kjøre. Kjøring av jetski rundt båten vår var veldig populært, helst skulle det sprutes vann opp i båten. Så etter 4 dager ville vi videre for å finne kitespots med mindre folk.

På turen over til Tortuga var det helt vindstille og flatt hav. Jørgen prøvde seg på å stå wakeboard bak båten men det gikk ikke så bra. Rett utenfor Tortuga fikk vi en stor Barracuda og Jørgens stemme gikk i fistel over denne. Vi lå på Tortuga i 2 dager og ventet på vinden. Ventetiden ble brukt til snorkling og en landskamp i fotball mellom Norge og Sverige, Jørgen og Karl mot Andreas og Fredrik. Stillingen var 2-2 og tid for golden goal. Som seg hør og bør i en landskamp steg innsatsen formidabelt på slutten og sklitaklingene satt løst. Da avbrøt den franske dommeren fra sidelinjen kampen før noen ble skadet. Det viste seg at franskmannen bodde i Caracas og var pilot i et av småflyene på Tortuga. Det at han var pære full og skulle fly 2 timer senere fikk oss til å frykte flystyrt i båten for de fleste flyene tar seg en sveiptur over båtene når de drar. Men så vidt vi vet kom både han og flyet helskinnet fra Tortuga.

Etter å ha ventet i 2 dager i vindstilla på Tortuga var tålmodigheten slutt og vi seilte videre til Los Roques. Vi skulle ikke langt utenfor Tortuga før vinden fant oss så det ble god vind for seiling. Vel fremme i Los Roques ankret vi opp rett innenfor den sørvestlige inngangen Sebastipol. Vinden fortsatte heldigvis når vi kom frem så vi fikk oss 4-5 dager med kiting her. Nå var det bare oss som kitet så vi hadde hele havet for oss selv. Jørgen og Trond Eirik tok seg en liten kitetur opp til Gran Roques som ligger ca 13nm nordover, et godt stykke å kite med andre ord. De kom tilbake senere på dagen i en taxibåt.

På vei til Gran Roques stoppet vi ved sandbanken sør for Nordisqui. Her har vi vært mange ganger før og vi synes dette er den beste kitespoten på Los Roques. Andreas utbrøt “Fan, varenda stelle er mysigare enn det førra” da vi kom frem. Etter et par dagers kiting her også og nesten 14 dager “på sjøen” ville alle tilbake til sivilisasjonen. Vi tok en heidundrande fest på lørdagskvelden på Gran Roques som faktisk har diskotek selv om det bare bor ca 1200 personer her. Dagen derpå var det mange slitne gutter ombord, men vi klarte å seile videre til Crasqui. Selv om det var god vind den dagen var det ingen som var interessert i kiting da vi kom frem. Og dagen etter begynte 7 dagers vindstille som forbigås i stillhet… Bortsett fra fisken som Karl og Jørgen fanget fra dinghyen utenfor Cayo de Aqua, en 10 kilos tunfisk, skjedde det lite spennende på disse dagene. Fisken ble 3 måltider tunfisk for oss (husk at vi spiste for 10).

Underveis til Los Roques hadde Karl fått mail fra Roger som skulle på kiteferie. For noen av dere er det kjent at Roger gjorde samme stunt som oss med en kamerat for noen år siden. Karl var så heldig å få være med i 1 måned på denne båten og seilte fra Margarita til Aruba med dem. Så Roger var absolutt med på å få oss ut på tur i seilbåt. Derfor var det veldig kjekt å kunne tilby han og kjæresten Tone 14 dager ombord i longgone. Jørgen hadde begynt å få hjemlengsel så han var klar til å gi plass til andre og fløy tilbake til Margarita fra Los Roques.

Nå hadde det gått nesten 1 måned siden vi var i Margarita. Med 5 sultne kitegutter ombord så hadde vi omtrent brukt opp gassen. Og å få tak i gass her på Los Roques viste seg å være vanskelig. Å fylle gass gikk ikke an, vi ble lovt å låne en flaske med kobling av en kar men etter noen dagers venting rant det ut i sanden. Vi fikk endelig lånt 1 flaske men da viste det seg koblingen ikke fulgte med. Den fikk vi sendt på fly fra Caracas men mottok den ikke før alle gjestene skulle hjem. Nå har vi koblingen men står fremdeles uten gass da vi plutselig ikke får lånt flasken allikevel.

Derfor ble det mye alternativ matlaging samt noe spising på restaurant på noen av øyene etter at Roger og Tone ankom. Det ble med et varmt måltid til dagen samt mye tunfisk salat. En av kveldene med lite vind laget vi et lite bål på sandholmen og grillet. Men vi måtte klare oss med poteter mikset med pølser og bacon for fisk fikk vi ikke. Roger og Tone tok med seg vind fra Norge men fiskelykken glemte de. Vi fikk ikke en eneste fisk mens de var ombord!

Andre problemet som meldte seg var at motoren begynte å lekke mer og mer olje. Etter at mekaniker Karl hadde et relativt skitten gjennomsøk av motoren ble lekkasjen funnet. En bolt mellom girkassen og motoren manglet, så den er det nok mekanikerne i Colombia som har glemt. Å få tak i en slik bolt her kan bare glemmes. Og da var jo jakten i gang på mer olje, en oppgave som skulle bli nesten like vanskelig som å få tak i gass. Vi fikk bommet litt olje fra andre båter så vi klarte oss en stund så lenge vi ikke gikk for mye for motor. Olje ble bestilt i Margarita men det ville ikke flyselskapet ta med seg, så da måtte vi få det over med båt fra fastlandet. 10 dager etter at oljen ble lovt å komme så var den her. Fort går det i hvertfall ikke her i Venezuela.

Roger er som Karl fotballinteressert og da er det selvsagt United som teller. Heldigvis fins det en restaurant som har tv med masse kanaler deriblant også en kanal som viser fotball. Derfor var det med stor glede at vi så de røde djevlene banke Roma 7-1. Vi feiret resultatet med en haug av mojitos. Forøvrig fikk Karl også sett United slå AC Milan igår onsdag. Riktignok i reprise men hva gjør vel det når en ikke vet resultatet.

Nå har vi snart vært på Los Roques i 1,5 måned og er veldig klar til å seile tilbake til Margarita. Men vi venter på et godt værvindu med rette vindretning. Selvsagt nå når alle gjestene har reist blåser det stikker og strå. I mellomtiden benytter vi tiden til å kite litt til. Olje nok til å komme oss til Margarita har vi men gassen har vi enda ikke fått tak i.

Og for de som har fått med seg ryktet om at vi kommer hjem snart så er det kanskje noe i det. Vi planlegger å være hjemme engang i juni. Mekanikeren som vi hadde ombord i Trinidad har tilbudt oss 75000 USD for båten og det syntes vi er en grei pris. Hans kone har vært en runde i båten og godkjent den. Nå må vi bare få båten tilbake til Trinidad som ikke er så lett med dårlig motor da både vind og strøm vil være mot oss.

Solong longgone.
 

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *